| Mindretallsmerknad fra Ragnhild Lied og Hans-Christian Gabrielsen: Unio viser til at en heving av øvre aldersgrense til 72 år kan innebære viktige negative konsekvenser både for statlige virksomheter og ansatte. Imidlertid er aldersgrensene i staten ute på høring og vi ønsker derfor ikke fullt ut å konkludere med hva våre forbund mener om saken nå.
Dagens regelverk er fleksibelt og gjør det mulig å fortsette ut over aldersgrensen i en periode. Det må være fullt mulig å la statlige virksomheter bruke det regelverket vi har, slik at flere får mulighet til å fortsette ut over aldersgrensen innenfor de rammer som settes for dette i dag. Et hovedargument for å holde på 70 års aldersgrense i staten, og å reversere grensen på 72-år i det øvrige arbeidsliv, er å unngå uverdige avganger fra arbeidslivet og unødige prosesser i den forbindelse.
Unio viser videre til at det med pensjonsreformen og ny offentlig tjenestepensjon etter hvert må åpnes for at arbeidstakere skal kunne stå lenger i arbeid for at de skal kunne kompensere for levealdersjusteringen og få en god pensjon. 1973-kullet som er 70 år i 2043 vil imidlertid med ny offentlig tjenestepensjon kunne oppnå en kompensasjon på 66 pst ved uttak 68 år. Det er med andre ord ingen hast med å heve aldersgrensen nå. Andre forhold bør veie tyngre.
Vedlegg nr. 8
Mindretallsbemerkning fra utvalgets medlemmer på arbeidstakersiden:
Utvalgets medlemmer på arbeidstakersiden, Hans Christian Gabrielsen, Ragnhild Lied, Erik Kollerud og Kari Sollien, reagerer på beskrivelsen som dette kapittelet gir av eldre arbeidstakeres produktivitet. Kapittelet beskriver en fallende produktivitet sammenlignet med lønnsutviklingen sent i yrkeskarrieren. Medlemmene stiller seg ikke bak denne forståelsen av eldres bidrag i arbeidslivet. Den finner heller ikke støtte i forskningen som utvalget selv refererer til.
Produktivitet er et begrep som omfatter et individs bidrag til verdiskapingen i samspill med andre innsatsfaktorer og også organiseringen av arbeidet. Hvilke innsatsfaktorer som utstyr, teknologi og bistand fra andre en arbeidstaker får til rådighet, vil altså påvirke dens produktivitet. Samtidig legges det implisitt til grunn en marginalproduktivitetstankegang. Spesielt problematisk blir det når kapittelet knytter avlønning til denne forståelsen for produktivitet.
Medlemmene på arbeidstakersiden legger også til grunn at spørsmål om avlønning fastsettes mellom partene og ser ikke behov for særskilt regulering.
Medlemmene viser til at lønn og arbeidsforhold reguleres i tariffavtaler, det er grunnsteinen i vår arbeidslivsmodell og den norske modellen generelt. Hovedorganisasjonene og tariffavtalene har et selvfølgelig ansvar for å regulere lønn og arbeidsforhold for alle arbeidstakere. Dette er det veldig viktig at vi holder fast ved også når flere vil stå lenger i arbeid i årene som kommer.
| 