Lo-notat om Sysselsettingsutvalgets rapport




Download 95.31 Kb.
bet2/15
Sana01.08.2021
Hajmi95.31 Kb.
#16486
1   2   3   4   5   6   7   8   9   ...   15
Innledning og historikk

LO foreslo et sysselsettingsutvalg, og det ble opprettet i 2018. Bakgrunnen var 10 år med fallende sysselsettingsandel drevet av blant annet svak etterspørsel i økonomien fra lave investeringer, økende ulikhet, monopoltendenser fra teknologi og svake bidrag i konjunkturstyringen fra statsbudsjettet. En annen viktig begrunnelse var økende misforhold mellom arbeidstakernes kompetansepåfyll og framtidens kompetansebehov. Globalisering, digitalisering og sosial dumping er viktige underliggende drivkrefter. Et sysselsettingsutvalg kunne ha foreslått tiltak for å snu denne trenden.

I stedet nedsatte regjeringen et ekspertutvalg uten deltakelse fra eksperter i LO eller de andre partene i arbeidslivet. Mandatet avgrenset arbeidet til i hovedsak å handle om hvordan begrense inntektssikringsordningene, blant annet i sykelønnsordningen. Deretter skulle fase to i arbeidet inkludere partene, og deres mandat var blant annet å kommentere på ekspertutvalgets forslag. Dette var ikke det LO ba om, og denne innretningen adresserte ikke årsakene til sysselsettingsfallet, men kun skulle avgrense inntektssikringen til de uten jobb.

Ekspertutvalget i fase én fokuserte på insentiver til å øke arbeidstilbudet blant svake grupper, men hvis økt arbeidstilbud skal skape nye jobber av det omfang som skal til, må det enten skje gjennom økt etterspørsel i økonomien eller lavere lønn.

Da partene ble med i utvalgsarbeidet, var rapporten gjennomsyret av ekspertutvalgets kortsiktige tiltak basert på ensidig «økonomisk insentiv»-tenking som ville rammet hardest de mest utsatte på arbeidsmarkedet. LO har både bidratt til å fjerne mange av ekspertutvalget mest skadelige forslag og generelt vridd rapporten i retning av en mer helhetlig forståelse av arbeidsmarkedets utfordringer.

Takket være LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene, fremhever utvalget nå de positive sidene ved den norske modellen og trepartssamarbeidet, deriblant høy vekst, høy sysselsetting og god inkludering. Rapporten takler i mye større grad hvilke kompetanseproblemer og helseutfordringer vi står overfor fremover, bl.a. bedre inkludering av unge. Rapporten reflekterer også i større grad vår forståelse av makropolitikken som den norske modellen bygger på, deriblant ekspansiv finanspolitikk for å sikre høy sysselsetting og inkludering på arbeidsmarkedet under kriser.

På lønnssiden avvises heldigvis et lavlønnsspor for Norge. Det ville bare skapt økt ulikhet, lavere produktivitet og svekket tillit i arbeidslivet. Alt det gode ved den norske modellen kan da være truet.

På etterspørselssiden var det dessverre lite blant forslagene til ekspertutvalget som monner. Med endringene vi opplever i arbeidslivet, oppstår et behov for forsterket politikk. Med de utfordringene vi står overfor, vil det være spesielt viktig å sikre arbeidstakerne i det høyproduktive norske arbeidslivet et kompetansenivå som arbeidsgivere etterspør.

Etter LOs mening burde fase to i arbeidet, der alle partene er med, etablert en felles retning i møte med de grunnleggende utfordringene vi står overfor i arbeidsmarkedet. Denne retningen må bygge på den norske modellen, som tross alt gjør at vi står bedre rustet enn noen andre til å takle utfordringene. Vi mente også at utvalget fritt kunne tolke mandatet slik.

Per Borten vant stortingsvalget i 1965 blant annet ved å love full sysselsetting uten den tiltakende inflasjonen på den tiden. Jobben gikk til Aukrust. Han skjønte fort at man måtte finne en riktig lønnsvekst og at markedskreftene da hadde lite for seg i arbeidsmarkedet. Arbeidsgiverne skjønte det samme, og også arbeidstakerorganisasjonene. Løsningen ble et trepartssamarbeid der myndighetene holdt etterspørselen høy og partene i arbeidslivet hindret at dette skapte usunn lønnskonkurranse, eller lønn-lønn-spiraler. Myndighetene tok ansvar for sysselsettingen og partene tok ansvar for konkurranseevnen selv i en situasjon med lav ledighet. At vi klarte dette var helt unikt og er forklaringen på den norske modellens suksess. Det er dette prinsippet sysselsettingsutvalget må reetablere for en ny tid.

Hva utfordrer vår mulighet til å gjøre dette i dag? Hva må vi ta stilling til? Eller skal vi gi opp, og kutte i velferdsytelsene som et alternativt svar?

For det første, modellen ble laget under faste valutakurser. Perioden med flytende kurser har vist at frontfagsmodellen også er mulig i dag, riktignok med en viktig lærdom om at streng inflasjonsstyring ikke er forenlig med frontfagsmodellen. Grunnen til at den virker med flytende kurser er at når partene legger til grunn uendrete kurser, så har de forventningsmessig rett i det så lenge lønnsveksten holder lønnsandelen i industrien stabil – det vil si, at vi unngår lønn-lønn-spiraler. Sagt på økonomispråket så gir frontfagsmodellen et nominelt ankerfeste og virker stabiliserende på kronekursen.

For det andre krever en koordinert lønnsdannelse som hindrer slike lønn-lønn-spiraler høy organisasjonsgrad i alle deler av arbeidslivet. Her har vi noen utfordringer. Det burde derfor ha vært et helt sentralt tema for sysselsettingsutvalget å diskutere hvordan og hvor viktig det er å øke organisasjonsgraden og tariffdekningen.

For det tredje må vi hindre økt lønnsspredning og sosial dumping. Dette henger sammen med forrige punkt om organisasjonsgrad, men det handler også om hvordan vi takler høy arbeidsinnvandring og beskytter oss mot markedskreftene i arbeidsmarkedet.

For det fjerde, og for å holde markedskreftene i arbeidsmarkedet i sjakk, må vi hindre mismatch. Det vil si at vi må holde en balanse mellom arbeidstakernes kvalifikasjoner og arbeidsplassenes kompetansekrav. Kompetansepolitikken er derfor en helt sentral del av den norske modellen, og viktigere enn noen gang med høy arbeidsinnvandring, stort frafall på skolen og digitalisering av arbeidsprosesser.

For det femte må ulikhet bekjempes langt sterkere enn i dag. Det forplikter myndighetene i den økonomiske politikken. Det forplikter oss parter i arbeidslivet. Men i vår tid forplikter det mer enn noen gang også i konkurransepolitikken. Ny teknologi skaper monopoler. Forbrukerne låses inn i smarte apper og digitale løsninger. Gevinsten kommer i liten grad arbeiderne og forbrukerne til gode, men hentes ut av eierne. De eier imidlertid ikke teknologien. Den er vårt felles eie. Den bidrar ikke til verdiskapingen alene, men skapes sammen med arbeidskraften. Likevel bidrar den samme teknologiutviklingen til å flytte verdiskapingen til lavt beskattede områder og til lavt organiserte områder. Som i ethvert monopol, anser eierne at det ikke er noen grunn til å reinvestere overskuddene i ny produksjonskapasitet. Dermed går en stadig større del av verdiskapingen ikke tilbake til økonomien som økt etterspørsel. Vi er inne i en ond sirkel, drevet av teknologi og forsterket av økende ulikhet.

For alle disse utfordringene er mange land i samme situasjon, og har et langt mer utfordrende utgangspunkt. Den norske modellen har skapt høy sysselsetting, høy økonomisk vekst og små forskjeller gjennom et høyt tillitsbasert trepartssamarbeid. Politikken for å møte framtidens sysselsettingsutfordringer må gjøre det samme.



Download 95.31 Kb.
1   2   3   4   5   6   7   8   9   ...   15




Download 95.31 Kb.

Bosh sahifa
Aloqalar

    Bosh sahifa



Lo-notat om Sysselsettingsutvalgets rapport

Download 95.31 Kb.