xxx3 Gyldighet
_Faste fortegn_ skrives i begynnelsen av hvert notesystem og gjelder for hele systemet. Fortegnet gjelder _uansett oktavleie_ (se også kapittel 7). I eksemplet nedenfor er det to faste fortegn (fiss og ciss). De gjelder alle f-er og c-er uansett oktavleie:
nnn 3.2
--- 23 til 198
_Løse fortegn_ skrives rett foran en tone og _gjelder fram til neste taktstrek_. Løse fortegn gjelder bare det ene oktavleiet.
nnn 3.3
xxx3 Kvadrat (oppløsningstegn)
Et tredje fortegn, {{oppløsningstegn}} (som kalles _kvadrat_ eller _oppløsningstegn_), brukes for å oppheve virkningen av et annet fortegn:
nnn 3.4
De løse fortegnene {{kryss}} og {{b}} gjelder bare til neste taktstrek og bare for ett oktavleie. I moderne praksis er det likevel vanlig å bruke et kvadrat før den første påfølgende oppløste tone, selv om denne tonen kommer i neste takt:
nnn 3.5
Det er dessuten vanlig å bruke kvadratet før oppløste toner i andre oktavleier enn det opprinnelige fortegnet:
nnn 3.6
Tommelfingerregelen er: Det er bedre med et kvadrat for mye enn et for lite.
{{Margtekst:}}
_Hvorfor H?_
I engelsktalende land er stamtonerekken c d e f g a b, i Tyskland og Norden c d e f g a h. Opprinnelsen ligger i gregoriansk praksis. Ved sang fra utgangstonen f fikk man en forstørret kvart (diabolus in musica, "djevelens intervall") ved tonen h. Det var vanlig å senke tonen et halvt trinn for å oppnå en ren kvart. Den høye tonen ble etter hvert skrevet med firkantet form: og ble kalt "b durum" eller "b kvadratum". Den senkede tonen ble skrevet med vanlig rundform: b og ble kalt "b molle" eller "b rotundum". Ved slurvete skrift kunne kvadratum lett forveksles med en h, og dette ble vanlig fom. det 16. århundre.
nnn 3.7
{{Slutt}}
--- 24 til 198
|
