Innholdsfortegnelse

xxx2 Kapittel 9: Form

Form gjør det mulig å skille en gjenstand ut fra bakgrunnen. I dette bildet er det mange linjer og streker, men det er en form som skiller seg ut:

Formen som skiller seg ut: en 2-seters sofa.

{{Slutt}}
Når vi hører en melodi, klarer vi å skille meloditonene fra tilfeldig bakgrunnsstøy. Grunnen er at melodien har en tonal _form_.
_Formoppbygging_

En form består ofte av flere deler. Sofaen på illustrasjonen har minst fire deler: to armlener, et sete og en rygg. Hver av disse delene kan ses som en form i seg selv. Når delene bygges sammen til en storform, blir resultatet noe annet og mer enn summen av delene. De to armlenene og ryggen danner en ramme rundt setet. Denne rammen er ikke til stede før delene bygges sammen. Dessuten dannes en selvbærende konstruksjon som bare er mulig når alle delene er koplet sammen.

Det er lett å se formen på en sofa, en bru eller en bygning når vi ser hele gjenstanden. Med musikk er det ikke så lett, fordi musikk er så flyktig. Vi hører bare ett øyeblikk om gangen. Musikalsk form avhenger av vår evne til å bygge opp _lagrede mentale forestillinger_ etter hvert som musikken passerer. I denne oppbygningen er _hukommelse_ og _forventninger_ sentrale momenter. Vi samler opp inntrykk i hukommelsen samtidig som vi har forventninger om det som skal skje. Kombinasjonen av disse inntrykkene gjør det mulig å _forestille_ seg formen, selv om vi bare får den presentert i korte glimt.

Motivet er den minste byggesteinen i en musikalsk form. Et motiv har et særpreg som gjør det _gjenkjennelig_. Gjenkjennelsen er viktig fordi det som nevnt er hukommelsen som gjør at vi kan danne oss en forestilling om form. Et motiv kan være gjenkjennelig på grunn av dets rytmiske, melodiske eller både rytmiske og melodiske egenskaper.

_Rytmisk motiv_

Beethovens 5. symfoni er for en stor del bygd over et rytmisk motiv. Motivet har et visst melodisk særpreg i tillegg, men det er først og fremst rytmen som gjør at vi kjenner det igjen.
nnn 9.1
Et motiv kan være gjenkjennelig på grunn av en melodisk bevegelse. Et eksempel på dette er første motiv fra Haydns strykekvartett i d‑moll, op. 76. Det består av to fallende kvinter. Bevegelsen er lett gjenkjennelig selv i skiftende rytmiske sammenhenger:
nnn 9.2
_Frase og tema_

De fleste motiver har på samme tid både rytmiske og melodiske særtrekk. Slik er det i denne menuetten av Rameau:

  Dette temaet kommer igjen i siste del av menuetten. Også i midtdelen kommer det samme temaet, men da i G-dur.

nnn 9.4
_Formdeler_

Rameaus menuett har tre formdeler, der alle inneholder stykkets eneste tema. Formen sies å være _tredelt_. Formtypen kalles også ABA-form. Den er nokså lik sofaen vi så i innledningen til dette kapitlet.
{{Bilde:}}

Tegning av sofaen. Ryggen har fått bokstaven B, og begge armlenene bokstaven A.

{{Slutt}}
_Likhet og kontrast_

  Vi har sett at form bygges opp ved at elementer settes sammen i stadig større enheter, men hva er det som gjør at elementene oppfattes som en helhet og ikke en rekke biter? Følgende prinsipper synes å gjelde her:

-- _Likhet_ styrker helhetsinntrykket.

-- _Kontrast_ framhever inndelingen.

Her er en liste over noen musikalske egenskaper som kan skape likhet eller kontrast i formoppbyggingen:

toneart

rytme

styrkegrad

toneleie

varighet

taktart

tempo
Jo flere egenskaper som er like, desto sterkere blir helhetsinntrykket. Sterkere kontraster bidrar til skarpere inndeling. Kontinuerlige kontraster bryter ned helhetsinntrykket, mens mangel på kontraster gjør formen utydelig.

_Variasjon_ balanserer mellom likhet og kontrast og er dermed et viktig moment i all formoppbygging. Motivet i takt 2 av Rameaus menuett har samme rytme og samme tonale bevegelse som motivet i takt 1. Den eneste forskjellen er at det andre motivet starter ett tonetrinn lavere enn det første. Slik motivbehandling kalles _sekvensering_. Sekvensering er et godt eksempel på _variasjon_. Den tonale bevegelsen og rytmen går igjen, mens plasseringen av motivet er nytt.

Tredelt form har en _symmetrisk_ oppbygging der den første og den siste delen er helt eller delvis like. Repetisjonen av A-delen til slutt er en viktig faktor for helhetsfølelsen. Mange dansetyper har en tredelt form, blant dem _menuetten_. Den klassiske _arien_ er også en tredelt ABA-formtype. Siste formdel skrives vanligvis ikke ut, men noteres bare med _da capo al fine_. En lignende formtype er vanlig i såkalte _standardlåter_ og popsanger. Formen er oftest AABA - den første delen blir altså repetert.

Todelt form har ikke den samme symmetrien som tredelt form. Første del slutter på en uoppløst tone eller akkord. Vi hører tydelig at stykket ikke er ferdig. Andre del løser opp spenningen. Her er det tematiske materialet (uten akkompagnement) fra et enkelt stykke kalt _Aylesford Piece_ av Händel. Legg merke til spenningsmomentet ved slutten av første del:

nnn 9.6
{{Margtekst:}}

{{Bilde:}}

To tegninger av en konstruksjon. I Den øverste har konstruksjonen 2 bjelker med benevning A A. En plate ligger vannrett oppå bjelkene og har benevning B.

  I tegningen under har konstruksjonen bare én bjelke (A) og platen (B) skrår mot siden hvor det mangler bjelke.

{{Slutt}}

{{Margtekst slutt}}

1. Diskuter hvordan motiv a) blir variert (likheter og kontraster):

2. Vis hvordan formen er bygd opp i de to følgende eksemplene. Få fram likheter og kontraster: