xxx3 Brutte treklanger
Treklanger er viktige strukturer i tonal musikk. Tonene i en treklang må ikke nødvendigvis settes an samtidig. Tonene kan komme etter hverandre i melodiske vendinger og i akkompagnementsfigurer. Slike treklanger kalles _brutte_.
nnn 7.6
--- 90 til 198
>>> Oppgaver
Finn treklangsbevegelser i de følgende melodiske utdrag. Skriv en klamme rundt bevegelsen, og besifre treklangen over notebildet:
nnn 7.7
xxx3 Progresjoner
_Funksjonslære_
En _akkordprogresjon_ er en rekke på to eller flere akkorder som klinger etter hverandre. Det er formulert en teori om hvordan akkorder skal følge etter hverandre på en logisk og sammenhengende måte. Denne teorien kalles _funksjonslæren_. Her vil vi nøye oss med noen elementære begreper.
_Hovedtreklanger_
Det er mulig å stable treklanger på alle trinn i en dur- eller moll- struktur. Alle disse treklangene er skalaegne treklanger, fordi de bare benytter toner fra strukturen. Det er likevel tre av treklangene som erfaringsmessig brukes mer enn de andre. De kalles _hovedtreklangene_. Vi identifiserer hovedtreklangene ved hjelp av skalatrinn. De ligger henholdsvis på _første_, _fjerde_ og _femte_ skalatrinn, både i dur og moll.
I dur er alle hovedtreklangene dur-klanger. I moll er de to første moll, mens den på femte trinn er dur, fordi vi benytter den harmoniske moll-strukturen. Den høye ledetonen i denne strukturen danner tersen i den siste av treklangene:
--- 91 til 198
nnn 7.8
Hovedtreklangene får navnene _tonika_, _subdominant_ og _dominant_. Navnene kan forkortes til T, S og D. Disse navnene er samtidig navn på treklangenes funksjoner. Med _funksjon_ menes hvilken rolle hver akkord spiller i progresjonen. Her er en oppsummering av funksjonene:
_T_: Tilsvarer tonalsenteret. Tonika er mål-akkorden, hva musikken søker seg til.
_D_: Tilsvarer ledetonen. Dominant søker mot tonika på samme måte som ledetonen søker mot tonalsenteret.
_S_: En mellomstasjon. Leder fra tonika og kan enten returnere til tonika eller føres videre til dominanten.
_Autentisk og plagal vending_
Bevegelsen fra dominant til tonika er helt grunnleggende i vestlig musikk. Det er denne bevegelsen som skaper følelsen av et tonalsenter. Akkordprogresjoner mellom dominant og tonika kalles _autentiske vendinger_.
nnn 7.9
Bevegelsen fra subdominant til tonika har en annen karakter. Den brukes også i vestlig musikk, men er særdeles viktig i enkelte afroamerikanske stilretninger som gospel og blues. Slike vendinger kalles _plagale vendinger_.
nnn 7.10
--- 92 til 198
Bevegelsen fra dominant til subdominant er svært sjelden i vestlig musikk, den er til og med forbudt ifølge klassisk funksjonslære. Vendingen er desto mer utbredt i ovennevnte stilretninger, der plagale vendinger er dominerende.
nnn 7.11
_Den tonale kadensen_
En kadens er en akkordprogresjon med avsluttende karakter. Det er mange typer kadens. Bevegelsen T - S - D - T kalles den _tonale kadensen_. Den er en oppsummering i miniatyr av helt grunnleggende bevegelsene i vestlig harmonikk. Progresjonen fra T til S er en videreførende vending, mens D - T er sterkt avsluttende:
{{Bilde:}}
Tegning av en trekant. Bokstaver T, S og D står ved hver vinkel. Vinklene er forbundet med hverandre med pil og ord midt på pilene:
T -> Viderefører -> S -> forbereder -> D -> avslutter -> T
{{Slutt}}
--- 93 til 198
>>> Oppgaver
1. Del gruppen i stemmer, og øv inn den tonale kadensen. Bruk kadensen til å akkompagnere melodien nedenfor. Hele melodien kan harmoniseres ved å gjenta kadensen, men dere må selv finne ut hvor mange takter hver akkord skal vare.
Skriv inn funksjonssymboler over notebildet.
nnn 7.12
Prøv den samme kadensen til melodiene:
-- Se min kjole (trad.)
-- Å hutte tutte tei (Prøysen)
--- 94 til 198
2. I melodien nedenfor er det oppgitt funksjonssymboler like før akkordskiftene. Oppgaven er å tegne inn akkordsymboler som tilsvarer funksjonene. Gå fram slik:
-- Bestem først tonearten til melodien.
-- Bestem deretter hvilke akkorder som er hovedtreklangene i denne tonearten.
-- Skriv inn besifringssymboler like etter funksjonssymbolene.
-- Få en gitarist eller pianist til å spille akkordene mens du synger melodien, slik at du kan kontrollere resultatet.
nnn 7.13
--- 95 til 198
_Dominantseptimakkorden_
Dersom vi stabler en fjerde tone oppå de tre andre, får vi en firklang. Den fjerde tonen blir nå en septim over grunntonen. Firklanger er vanlig på dominanten.
nnn 7.14
Tersen i akkorden er ledetonen. Det er en tritonusspenning mellom ledetonen og akkordens septim. Septimen danner dessuten et spenningsfylt intervall til akkordens grunntone. Septimen søker nedover, mens ledetonen søker oppover.
nnn 7.15
Akkorden er svært ustabil og må videreføres til tonika. Det klinger ulogisk å hvile på en dominantseptimakkord eller å gå til en vanlig dominant uten septim. (Det er vanlig å utelate kvinten fra akkorden, fordi den har liten innvirkning på akkordens funksjon eller klang, og det er ofte lettere å lage smidige akkordoverganger uten kvinten.)
--- 96 til 198
| 