xxx3 Instrumenter i norsk folkemusikk

xxx3 Instrumenter i norsk folkemusikk

-- Mange instrumenter er begrenset til å spille naturtonerekken, der trinnvis spill bare er mulig i øvre register. Typiske eksempler er lur, seljefløyte og munnharpe. Naturtonerekken inneholder dessuten toneavstander som ikke kan regnes i vanlige hele og halve tonetrinn. Dette særpreger intoneringen i norsk folkemusikk.

-- Mange instrumenter produserer borduner, det vil si toner som danner en konstant akkord. Det samme finner vi for eksempel på skotske sekkepiper, indisk sitar og norsk langeleik.
_Lur og bukkehorn_

Dette er primært gjeterinstrumenter. En lur lages av to uthulede trestykker som er surret sammen til et langt rør. Den spilles på samme måte som en naturtrompet. Toneutvalget er begrenset til naturtonerekken.

  Bukkehorn er laget av nettopp et bukkehorn. Det finnes to typer. Den ene typen spilles som et messinginstrument. Den andre har en treflis surret rundt enden og spilles som en klarinett. Fingerhull gjør det mulig å spille enkle skalaer.
_Sjøfløyte_

Sjøfløyten er laget av tre og er oppbygd omtrent på samme måte som en blokkfløyte.

Seljefløyte lages av seljebark. Lyden dannes omtrent som på en blokkfløyte, men den blåses på tvers. Det er ikke fingerhull på seljefløyten. Tonene produseres ved å variere lufttrykket, slik at ulike overtoner i naturtonerekken blir framprovosert. En finger brukes til å stoppe den åpne enden av røret. Når dette skjer, endres den effektive lengden på røret, slik at en ny tonerekke blir mulig. Dersom tonerekkene for åpent og stoppet rør legges sammen, får vi en skala som ikke passer inn i dur/moll-tonalitet. Denne skalaen kalles _naturtoneskalaen_ (som ikke er det samme som _naturtonerekken_). Første tone i rekken kan ikke direkte spilles, men farger klangen, slik at den fornemmes som en bordun. Skalaen har fellestrekk med lydisk mode (nesten-forstørret kvart), men har også et miksolydisk innslag (liten septim). Pilene viser at noen toner er litt høyere eller lavere enn notert:

nnn 10.3
_Munnharpe_

Munnharpen er et meget spesielt instrument. Den lager egentlig bare en tone, men det skapes en illusjon av at den spiller melodier. En stålfjær er montert i en bøyle. Bøylen holdes mot tennene slik at munnhulen og hodet danner en resonanskasse. Stålfjæren knipses med fingrene slik at den lager en tone. Tonen kan ikke endres, men ved å variere munnstillingen kan ulike overtoner framheves, slik at det høres ut som om tonen beveger seg innenfor naturtonerekken. Munnharpen kan fungere som et enmanns danseorkester - fjærens borduntone danner et liggende harmonisk fundament, knipsingen av fjæren skaper en drivende rytme, mens munnen former melodien. Alt dette får plass i en skjortelomme!
_Langeleik_

Langeleiken består av sju eller åtte strenger spent over en avlang trekasse. Under strengene er det bånd av tre eller metall. En streng brukes til å spille melodien, de andre spiller en bordun. Venstre hånd brukes til å holde melodistrengen mot båndene, slik at tonehøyden kan varieres. Høyre hånd drar et plekter over alle strengene. Bordunstrengene lager en konstant akkord, i kontrast til melodistrengen. Plasseringen av båndene under melodistrengen varierer noe. Skalaen nedenfor viser en variant med d1 som utgangspunkt. Som vi ser, ligner skalaen på den som seljefløyten produserer.

Det som skiller hardingfele fra fiolin, er de fire (noen ganger fem) understrengene som ligger under gripebrettet. Disse strengene blir det ikke spilt på, men de svinger med når det spilles på overstrengene, og de farger dermed klangen med en svak borduneffekt. Stolen er dessuten lavere og flatere

på en hardingfele enn på en fiolin, for å lette bruken av dobbeltstrøk (spill på to strenger samtidig), noe som er svært vanlig i hardingfelespill. Innslag av perlemor og annen utsmykking gjør hardingfela lett å kjenne igjen, men har liten eller ingen betydning for klangen.

  Strengene kan stemmes på flere ulike måter. I likhet med de andre folkemusikkinstrumentene spilles ikke hardingfele med vanlig dur/moll-tonalitet.
--- 136 til 198