Norsk veileder for diagnostikk og behandling av kronisk pankreatitt. Mål: ngf hjemmesider Forfattere

Trond Engjom

Hoem, Dag

Kvamme Jan Magnus

Anne Waage

Truls Hauge

Georg Dimcevski

Innledning.

De siste årene er det kommet flere omfattende retningslinjer for utredning og behandling av kronisk pankreatitt. I tillegg er en felleseuropeisk syntese av disse guidelines under utforming. Tilstanden har fortsatt flere uavklarte områder, og spesielt eksisterer det ingen felles konsensus om diagnostiske kriterier. Flere ulike standarder benyttes. Denne anbefalingen er basert på litteraturvurderingen som er gjennomført i de danske, tyske og amerikanske retningslinjene (1-3) med en norsk tilpasning til temaet. Anbefalingene er laget av interessegruppen for pankreassykdommer i norsk gastroenterologisk forening (NGF).

De vanligste årsaker er alkohol, røyking, ofte i kombinasjon og senfølger etter tilbakevendende, ubehandlet gallestensykdom. Hyperlipidemier, hemokromatose, hyperkalsemier, medikamenter og autoimmune og genetiske årsaker. Ca. 20 % er idiopatiske.

Diagnosen stilles ved kombinasjon av kliniske, billeddiagnostiske, funksjonelle og morfologiske kriterier.

• 
  Computer tomografi (CT), magnetisk resonans (MR) skanning og endoskopisk (EUS) eller transabdominal ultralyd (UL) kan brukes til å påvise forandringer ved KP. Ved tidlig/mild grad av KP er endoskopisk ultralyd den mest sensitive billeddiagnostiske metode. Sekretinstimulert MR kan påvise tidlige duktale forandringer.
  
• 
  CT med i.v. kontrast er foretrukket metode for å kartlegge komplikasjoner eller forverring av etablert KP.
  

• 
  Finnålsaspirasjon eller biopsi er kun indisert ved mistanke om cancer pancreatis.
  

Ved etablert diagnose kronisk pankreatitt bør overveielser vedrørende årsak gjøres.

• 
  Anamneseopptak som gir oversikt over alkoholforbruk, røykevaner.
  
• 
  Tidligere gallestenssykdom og tidligere pankreatitter bør dokumenteres.
  
• 
  Blodprøveutredning mtp hyperlipidemier eller forstyrrelser i kalsiumstoffskiftet bør tas.
  
• 
  Anatomisk kartlegging mtp medfødte utviklingsanomalier kan være aktuelt.
  
• 
  Kronisk pankreatitt hos slektninger bør kartlegges.
  
• 
  Hos unge pasienter med idiopatisk kronisk pankreatitt, pasienter <25 år med første gangs idiopatisk akutt pankreatitt eller pasienter med en eller flere førstegrads slektninger med idiopatisk KP eller kjent hereditær KP bør genetisk utredning mtp PRSS1 mutasjon tilbys. Ved påvist mutasjon tilbys genetisk veiledning. Denne gruppen har kumulativ risiko for pankreas adenocarcinom på 49-55% innen 75 år (4). Nytten av cancerscreening i denne gruppen er ikke avklart.
  
• 
  Indikasjon for testing på SPINK, CFTR mutasjoner eller CTRC mutasjoner er ikke avklart og bør foregå innenfor rammen av forskningsprotokoller.
  

• 
  Fecal Elastase 1 (FE-1) er den mest tilgjengelige metoden i Norge. Testen er enkel, non invasiv og rimelig, og prøven er stabil for transport. FE-1 har dårlig sensitivitet for mild EPI. Metoden kan gi falske positive verdier ved vandig diarè. Verdier <200µg/g indikerer eksokrin svikt.
  
• 
  Endoskopisk sekretinstimulert test (EST) kan være indisert for å skille primær pankreassvikt fra stimuleringssvikt (Sekundær svikt) eller ved mistanke om falsk positiv elastase (5;6).
  
• 
  C¹³ ”mixed triglycerid breath-test”(MTB) har en viktig plass i de Europeiske retningslinjene og kan brukes ved mistanke om tidlig EPI eller falsk positiv FE-1.
  
• 
  Sekretinstimulert MRCP med funksjonsundersøkelse. Kan estimere volum og gir bedre sidegangsfremstilling.
  
• 
  Måling av Fæces fett. Tilgjengelig få steder. Krever samling av avføring over 3 dager på standardisert kost. Verdier >7g/ døgn indikerer steatorrè.
  

• 
  Ved KP diagnostikk: FE-1. Ved tvil om resultat: Gjenta test. Ved fortsatt tvil etter 2 tester: Vurder supplerende tester dersom tilgjengelige.
  
• 
  Årlig evaluering av KP:
  
  • 
    KP pasienter uten påvist EPI bør screenes årlig med FE-1.
    
  • 
    KP pasienter på pankreas enzym substitusjon følges med kliniske og ernæringsparametre (Vekt, BMI, tilstedeværelse av steatorrè, benmassemålinger, D-vitaminstatus)
    
• 
  Ved terapisvikt/ økende behov for pankreas enzymer: Fecalt fett eller MTB.
  

• 
  Indisert hos patienter med KP og eksokrin pancreasinsufficiens.
  
• 
  Vanlig dosering er 40.000 - 80.000 IE lipase til store måltider og 25-40000 IE til mindre måltider. Doseringen bør individuelt tilpasses pasientens kostvaner. Høyere doser kan være nødvendig i enkelte tilfeller. En frisk pankreas skiller ut ca 200.000 lipaseenheter til et større måltid.
  
• 
  Protonpumpe hemmere kan forsøkes ved manglende eller suboptimal effekt av pankreas enzymer.
  

• 
  Ikke-diabetiske patienter med KP bør måle HbA1c minimum 1 gang pr år.
  
• 
  Patienter med latent diabetes eller pasienter med langvarig og alvorlig EPI krever ekstra årvåkenhet og bør måles minimum 2 ganger pr år.
  
• 
  Ved etablert diabetes sekundært til KP sees samme forekomst av vaskulære komplikasjoner (retinopati, nefropati og neuropati) som hos andre pasienter med diabetes. Disse pasientene bør følges opp som ordinære diabetespasienter mtp utvikling av komplikasjoner.
  

• 
  Pasienter med diabetes sekundært til KP har redusert glukagonrespons derfor betydelig tendens til hypoglykemier, spesielt i forbindelse med alkoholinntak. Behandlinger som kan forårsake hypoglykemi (sulfonylureastoffer og insulin) bør derfor brukes med forsiktighet.
  
  • 
    Ved mild/ tidlig påvist sekundær diabetes (HbA1c <8 %) ved debut kan metformin forsøkes.
    
  • 
    I alvorlige tilfeller (HbA1c ≥8 % ved debut) eller progresjon av sekundær diabetes anbefales langtidsvirkende insulin, gjerne i kombinasjon med Metformin. Øvrige antidiabetika er i de fleste tilfeller uhensiktsmessige i behandlingen.
    

• 
  Forløpet av smertebildet hos den enkelte pasient er uforutsigbart og kan veksle mellom akutte smerteanfall eller en mer kronisk smerteprofil. Intense smerter er ofte det altoverskyggende symptom som fører til opiatavhengighet, emosjonelle og sosioøkonomiske problemer.
  
• 
  Endring i smertebildet bør gi mistanke om komplikasjoner og alltid utredes.
  
• 
  Analgetisk behandling følger den tradisjonelle smertetrappen for kroniske non-maligne smerter med gradvis introduksjon av analgetika med økende potens. Non-steroide antiinflammatoriske midler bør generelt unngås grunnet gastrointestinale bivirkninger.
  
• 
  Adjuvant analgetika behandling (f.eks. tricykliske antidepressiva og gabapentinoider) anbefales dersom tilfredsstillende smertekontroll ikke opnås på monoterapi.
  
• 
  Ved svære smerter kan kombinasjonsbehandling med flere grupper benyttes for å oppnå hurtigere smertekontroll og nedsette risikoen for sensibilisering av smertesystemet.
  
• 
  Enzym- og antioxidantbehandling har ingen plass i smertebehandlingen ved KP.
  
• 
  Nerveblokkader har dårlig dokumentert og kun kortvarig effekt og anbefales ikke.
  

Dette er spesialisert behandling. Både vurdering av indikasjon og selve inngrepene er utfordrende og behandlingen er beheftet med risiko og bivirkninger. Diskusjon med og eventuelt henvisning til spesialisert avdeling anbefales.

• 
  Endoskopisk behandling og sjokkbølgelitotripsi kan forsøkes hos KP pasienter med smerter og distinkte radiologiske forandringer. Det er ikke klar sammenheng mellom symptomer og grad av dilatasjon av pancreasgangen. Hvor lenge forandringer har stått spiller en rolle for prognosen ved behandling. Dersom en legger vekt på å oppdage komplikasjoner av nyere dato har en stor andel av pasienter med vellykket intervensjon mot konkrementer/ stenoser bedring i smerter.
  
  • 
    Symptomgivende stenoser i ductus choledochus kan behandles med ERCP og stenting (plaststent, eventuelt SEMS)
    
  • 
    Tydelige og symptomgivende (smerter, residiverende pankreatitter) dilatasjon av pankreasgangen (>6mm) der obstruktiv årsak identifiseres kan forsøkes behandlet endoskopisk eller kirurgisk (papillotomi, stent, litotripsi eller stenekstraksjon) (7-9).
    
  • 
    Pankreas pseudocyster med stor diameter, eller med lokalisasjon som gir obstruksjons symptomer med nær relasjon til GI tractus, kan behandles med transmural (EUS veiledet) drenasje (9;10).
    
• 
  Kirurgisk behandling kan bli aktuelt hos pasienter med behov for avlastning av pancreasgangen (pancreatico-jejunostomi) hvor endoskopisk stentbehandling ikke er mulig av tekniske grunner, men bør også vurderes som alternativ til mangeårige, repeterte endoskopiprosedyrer med stentbytte. Både varighet av symptomer, antall endoskopiske prosedyrer og opiatbruk kan påvirke resultatet etter kirurgisk behandling, det er derfor viktig med multidisiplinær vurdering av pasienter på et tidlig tidspunkt. (11) Kombinasjon av reseksjon og avlastning (Freys prosedyre) er aktuelt hvis det samtidig med dilatasjon av gangen foreligger patologi med konkrementer og fibrose i parenchymet (”smertetrigger”) (12). Hepatikojejunostomi ved stenosering av ductus choledochus og kirurgisk gastrocystostomi hvis pseudocyste ikke er tilgjengelig for endoskopisk drenasje må også vurderes. Whipples operasjon bør utføres ved mistanke om malignitet. I sjeldne tilfeller kan total pancreatectomi være indisert, samtidig øycelletransplantasjon må da vurderes (13).
  
• 
  Vaskulære komplikasjoner
  
  • 
    Ved pseudoaneusrisme på a. lienalis anbefales transarteriell embolisering.
    
  • 
    Ved fersk trombose av v. lienalis anbefales antikoagulationsbehandling. Asymptomatiske gastriske varicer, som følge av v.lienalis trombose, krever ikke behandling. Ved blødning anbefales embolisering eller splenektomi.
    

• 
  Den dårlige ernæringstilstanden ved KP skyldes dels manglende inntak av næringsstoffer pga. f.eks. alkoholinntak og smerter, men også malabsorpsjon. Graden av underernæring øker risiko for komplikasjoner og har en negativ prognostisk påvirkning.
  

• 
  Alle patienter bør screenes for ernæringsrisiko. Adekvat systematisk screening bør brukes.
  
• 
  Livsstilsråd vedrørende røyk og alkoholinntak skal gis og gjentas.
  
• 
  Risikopasienter bør henvises til ernæringsfysiolog for gjennomgang av energi- og proteinbehov og kostveiledning.
  
• 
  De fleste pasienter med KP kan behandles med en kombinasjon av kostveiledning, tilskudd av pancreasenzymer og god analgetisk kontroll.
  
• 
  Ved manglende vektoppgang og/eller steatoré vurderes økning i enzym doser.
  
• 
  Ved utilstrekkelig kostinntak suppleres med kosttilskudd og sondeernæring. Standardpreparater kan vanligvis brukes. Dersom en har problemer med inntak av enzymer kan MCT baserte eller peptidbaserede preparater forsøkes.
  
• 
  Risiko for utvikling av osteoporose og frakturer. Det anbefales måling av D-vitamin regelmessig. Benmassemålinger bør utføres hos pasienter med påvist ernæringsmessig risiko eller malabsorbsjon. Videre følges alminnelige retningslinjer for håndtering av osteoporose.
  

• 
  Risiko for adenokarcinom i pancreas er estimert til <5% livstids risiko. Rutinemessig surveillance er kun aktuelt hos høyriskopatienter med heriditær pankreatitt (25-49 % livstidsrisiko) (4;14). Anbefalt screeningmodalitet og intervall er ikke avklart. MR pankreas er et ikke- invasivt alternativ, mens endoskopisk ultralyd (EUS) med mulighet for finnålsaspirasjon sannsynligvis er det mest sensitive alternativet.
  

• 
  Oppfølgingsbehov avhenger av graden av symptomer og ernæringssvikt.
  
• 
  Pasienter med KP bør monitoreres med tanke på å oppdage og håndtere ovennevnte komplikasjoner.
  
• 
  Pasientene kan ofte følges hos fastlege Pasienter med høyt symptomnivå, uhåndterlig ernæringssvikt eller der en tenker seg behov for endoskopisk eller kirurgisk intervensjon bør henvises til spesialiserte avdelinger med mulighet for multidisiplinær diskusjon/møter og behandling.
  

(2) Mayerle J, Hoffmeister A, Werner J, Witt H, Lerch MM, Mossner J. Chronic pancreatitis--definition, etiology, investigation and treatment. Dtsch Arztebl Int 2013 May;110(22):387-93.

(3) Conwell DL, Lee LS, Yadav D, Longnecker DS, Miller FH, Mortele KJ, et al. American Pancreatic Association Practice Guidelines in Chronic Pancreatitis: evidence-based report on diagnostic guidelines. Pancreas 2014 Nov;43(8):1143-62.

(4) Rebours V, Boutron-Ruault MC, Schnee M, Ferec C, Maire F, Hammel P, et al. Risk of pancreatic adenocarcinoma in patients with hereditary pancreatitis: a national exhaustive series. Am J Gastroenterol 2008 Jan;103(1):111-9.

(5) Erchinger F, Engjom T, Tjora E, Hoem D, Hausken T, Gilja OH, Dimcevski G. Quantification of pancreatic function using a clinically feasible short endoscopic secretin test. Pancreas 2013 Oct;42(7):1101-6.

(6) Stevens T, Conwell DL, Zuccaro G, Jr., Lewis SA, Love TE. The efficiency of endoscopic pancreatic function testing is optimized using duodenal aspirates at 30 and 45 minutes after intravenous secretin. Am J Gastroenterol 2007 Feb;102(2):297-301.

(7) Forsmark CE. Management of chronic pancreatitis. Gastroenterology 2013 Jun;144(6):1282-91.

(8) Rosch T, Daniel S, Scholz M, Huibregtse K, Smits M, Schneider T, et al. Endoscopic treatment of chronic pancreatitis: a multicenter study of 1000 patients with long-term follow-up. Endoscopy 2002 Oct;34(10):765-71.

(9) Hoffmeister A, Mayerle J, Beglinger C, Buchler MW, Bufler P, Dathe K, et al. [S3-Consensus guidelines on definition, etiology, diagnosis and medical, endoscopic and surgical management of chronic pancreatitis German Society of Digestive and Metabolic Diseases (DGVS)]. Z Gastroenterol 2012 Nov;50(11):1176-224.

(10) Gouyon B, Levy P, Ruszniewski P, Zins M, Hammel P, Vilgrain V, et al. Predictive factors in the outcome of pseudocysts complicating alcoholic chronic pancreatitis. Gut 1997 Dec;41(6):821-5.

(11 ) Dutch Pancreatic Study Group. Arch Surg 2012 Oct; 147 (10): 925-32

(12) Frey CF & Smith GJ. Pancreas 1987 (2) 701-702