|
Utredning fra en ekspertgruppe oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. januar 2018
|
| bet | 1/68 | | Sana | 31.12.2019 | | Hajmi | 0,49 Mb. | | #7518 |
NOU 2019: 7
Arbeid og inntektssikring
Tiltak for økt sysselsetting
Utredning fra en ekspertgruppe oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. januar 2018.
Avgitt til Arbeids- og sosialdepartementet 28. mars 2019.
Til Arbeids- og sosialdepartementet
Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. januar 2018 for å analysere utviklingen i sysselsetting og mottak av inntektssikring, og for å foreslå tiltak som kan bidra til at flere kommer i arbeid. Ekspertgruppen legger med dette fram sin rapport.
|
Oslo, 28. mars 2019
|
|
|
Steinar Holden, leder
|
|
Grete Brochmann
|
Lars Calmfors
|
Elisabeth Holen
|
Knut Røed
|
Kristine von Simson
|
|
|
|
Sverre Try, sekretariatsleder
|
|
|
Rune Aslaksen
|
|
|
Eivind Breidlid
|
|
|
Berit Crosby
|
|
|
Tor Hugo Hauge
|
|
|
Morten Petter Johansen
|
|
|
Hanne Haugen Jordheim
|
|
|
Hilde Olsen
|
|
|
Ola Ribe
|
|
|
Johannes Sørbø
|
|
|
Elin Høifoss
|
Del I
Innledende del
Perspektiver og oppsummering
Det er bred enighet om høy sysselsetting som et hovedmål for den økonomiske politikken. Ved årtusenskiftet lå sysselsettingsandelen i Norge i toppen internasjonalt. Men siden da har en nedgang på to prosentpoeng i Norge, og en gunstigere utvikling i flere andre land, brakt oss noe nedover i rangeringen. I kjernegruppen i arbeidsmarkedet på 25–54 år er det hele 17 prosent som ikke er sysselsatte. Det var fire prosentpoeng flere enn i Sverige i 2017. Sammenlignet med andre land har vi en høy andel av befolkningen på helserelaterte ytelser – i Norge er denne andelen 17 prosent i aldersgruppen 18–66 år.
Svakere sysselsettingsutvikling enn naboland som Sverige tyder på et potensial for økt sysselsetting også i Norge. Høyere sysselsetting gir økt verdiskaping og gjør velferdssystemet mer robust overfor framtidige utfordringer knyttet til omstilling i arbeidslivet og økende levealder. Deltakelse i arbeidslivet er viktig for den enkeltes mulighet til forsørgelse og selvrealisering, og et sentralt virkemiddel mot fattigdom.
For å øke sysselsettingen er det nødvendig med en bredt anlagt politikk.
En sentral forutsetning er en god utvikling i totaløkonomien. Det krever et velfungerende næringsliv og at den økonomiske politikken innrettes med sikte på et høyt og stabilt nivå på samlet etterspørsel.
Relevant og oppdatert kompetanse blir stadig viktigere for å greie seg godt i arbeidslivet. Flere må fullføre videregående opplæring, og det må utvikles bedre veier inn i arbeidslivet for personer som ikke lykkes med videregående utdanning. Kompetansen må styrkes også for voksne med svake grunnleggende ferdigheter.
Gode inntektssikringsordninger er sentralt for økonomisk trygghet og velferd i befolkningen. Men trygdesystemet må gjøres mer arbeidsorientert, slik at det støtter opp under eget inntektsgivende arbeid, og ikke bare erstatter bortfall av det. Forskning og erfaringer viser at vanlige helseproblemer ikke behøver å forhindre arbeid. Tvert om, arbeid har en rekke positive virkninger som også kan bidra til å bedre helsen.
Arbeidsorientering innebærer endringer på flere områder. For unge som sliter i arbeidsmarkedet, gir helserelaterte ordninger høyere ytelser enn andre alternativer. Det kan svekke mulighetene til å finne arbeid. Økt satsing på kvalifiseringsprogrammet eller andre egnede tiltak, og harmonisering av nivået på enkelte ytelser, vil gi mange unge bedre forutsetninger for å finne en jobb.
Langvarig sykefravær kan føre til at arbeidstakere kommer inn i andre helserelaterte ytelser og etter hvert faller ut av arbeidslivet. Sykelønnsordningen bør endres for å bidra til redusert fravær og økt sysselsetting, blant annet gjennom økt bruk av gradert sykmelding. Gradering bør gi mulighet for en lengre sykepengeperiode, og kompensasjonsgraden bør reduseres noe et stykke ut i sykefraværsperioden. Arbeidsgivers finansieringsansvar bør delvis forskyves fra korttidsfravær til langtidsfravær.
Uføretrygden bør endres slik at personer med gradert uføretrygd blir mer attraktive i arbeidsmarkedet. Det bør åpnes for helsejustert lønn, der et uførevedtak innebærer et anslag på reduksjonen i produktivitet per time, og arbeidsgivere betaler en timelønn som bygger på ordinær lønn, justert for reduksjonen i produktivitet. Uføretrygden gis da som kompensasjon for redusert timelønn, og eventuelt også for redusert arbeidstid.
Oppfølgingen av utsatte grupper i arbeidsmarkedet bør styrkes. NAV bør få mer ressurser slik at de kan drive tettere oppfølging av sine brukergrupper. NAV bør satse mer på tiltak som har vist god effekt, selv om de koster mer, og det bør stilles mer konkrete krav til aktivitet i ulike ytelser, innenfor dagens regelverk.
Innsatsen for å øke sysselsettingen av seniorer i arbeidsmarkedet bør økes, med vekt på kompetanse og tiltak for å styrke etterspørselen. Den øvre aldersgrensen i arbeidsmiljøloven bør reduseres til 70 år, samtidig som det bør bli lettere å jobbe ut over aldersgrensen, med justerte lønns- og arbeidsvilkår, slik at begge parter er tjent med arbeidsforholdet. Alle særaldersgrenser bør gjennomgås med sikte på å fjerne disinsentiver til fortsatt arbeid.
|
| |
