Utviklingen i sysselsettingen etter 2000
Sysselsettingsandelen i den voksne befolkningen har falt noe siden 2000. For aldersgruppen 15–74 år har sysselsettingsandelen falt med om lag to prosentpoeng til om lag 68 prosent. Det har blant annet sammenheng med konjunkturutviklingen, med tre nedgangskonjunkturer i henholdsvis 2001–03, 2008–10 og 2014–16. Sysselsettingsandelen har særlig avtatt for ungdom, men det er også blitt færre i jobb i aldersgruppen 25–54 år, særlig blant menn.
Den demografiske utviklingen har også bidratt til lavere sysselsettingsandel. Det er blitt flere eldre og flere innvandrere, og siden disse gruppene har lavere sysselsettingstilbøyelighet enn befolkningen forøvrig, bidrar det til lavere sysselsettingsandel i befolkningen samlet. Sysselsettingsandelen for arbeidstakere mellom 55 og 64 år har likevel steget markert, og det har dempet effekten av flere eldre. Økt arbeidsinnvandring har også ført til økning i sysselsettingen blant innvandrere. Flere innvandrere med flyktningbakgrunn og familiegjenforening har derimot trukket sysselsettingsandelen ned.
Sysselsettingen har falt i aldersgruppen 15–24 år, noe som i all hovedsak skyldes en økning i andelen unge som tar utdanning. Andelen unge som verken er i jobb, utdanning eller opplæring er på samme nivå som i 2006, som er første året denne andelen ble beregnet.
Særlig for grupper med lav kompetanse kan lavere sysselsettingsandel også henge sammen med strukturelle endringer i arbeidsmarkedet, som har bidratt til økte krav til kompetanse og økt konkurranse om jobbene.
Hva bestemmer sysselsettingen?
Sysselsettingen i et land blir bestemt i et samspill av strukturelle og konjunkturelle faktorer.
På lang sikt er det først og fremst tilbudet av arbeidskraft, dvs. hvor mange som er i stand til og ønsker å jobbe, som er avgjørende for sysselsettingen. Demografiske faktorer som befolkningens aldersfordeling og helsetilstand er særlig viktig for arbeidstilbudet, men også andre faktorer som utdanningssystem, bosettingsmønster, skatteregler, trygdeordninger og tilgang på barnepass har betydning for hvor mange som kan og vil jobbe.
Den faktiske sysselsettingen vil likevel være mindre enn arbeidstilbudet. Det vil alltid være en viss arbeidsledighet i økonomien som skyldes at jobber blir borte og at ledig arbeidskraft bruker tid på å finne en jobb. Mange jobber krever spesifikk kompetanse, og det kan ta lang tid å finne den rette arbeidstaker, eller for arbeidstaker å finne en egnet jobb. Arbeidsledighet som skyldes at det tar tid å «matche» arbeidstakere og jobber kalles gjerne for friksjonsledighet.
Arbeidsledigheten vil være høyere dersom det er mistilpasning mellom de typer arbeidskraft som virksomhetene har behov for, og den ledige arbeidskraften. Det kan for eksempel være mangel på sykepleiere og tømrere, mens den ledige arbeidskraften har annen eller ingen utdanning. I økonomisk faglitteratur blir likevektsledighet brukt som betegnelse på det nivået på arbeidsledigheten som skyldes friksjonsledighet eller mistilpasning i arbeidsmarkedet, for eksempel mellom de kvalifikasjonene som de arbeidsledige har og de kvalifikasjonene som virksomhetene etterspør.
På kort sikt er det likevel de konjunkturelle faktorene som i stor grad bestemmer utviklingen i sysselsettingen. Den samlede etterspørselen avhenger av innenlandsk etterspørsel til konsum og investering, samt av utenlandsk etterspørsel etter norske eksportprodukter. Hvis samlet etterspørsel i økonomien faller, vil bedriftene måtte redusere sin produksjon, og behovet for arbeidskraft vil falle. Flere arbeidstakere vil miste jobben, og færre nye vil bli ansatt, slik at samlet sysselsetting faller. Det kan føre til at arbeidsledigheten blir betydelig høyere enn likevektsledigheten, samtidig som mange trekker seg ut av arbeidsstyrken. Dermed kan sysselsettingen bli betydelig lavere enn det sysselsettingsnivået som kan oppnås på lengre sikt.
Systemet for lønnsfastsettelse er også viktig for sysselsettingen. Et høyt lønnsnivå med relativt små lønnsforskjeller er tegn på en sunn økonomi, med høyt produktivitetsnivå og relativt jevn fordeling av verdiskapingen. Men hvis lønnsnivået for noen grupper ligger høyt i forhold til deres produktivitetsnivå, vil dette føre til redusert sysselsetting for disse gruppene. Hvis lønnsveksten samlet blir for høy, kan det bli nødvendig å stramme inn i den økonomiske politikken for å forhindre at inflasjonen blir for høy.
For å oppnå et høyt sysselsettingsnivå i et land må man dermed sørge for:
Et høyt arbeidstilbud, ved at en størst mulig del av befolkningen både kan og vil jobbe.
Et velfungerende arbeidsmarked med lav friksjonsledighet og god tilpasning mellom arbeidstakernes kvalifikasjoner og virksomhetenes behov, dvs. lav likevektsledighet.
Et høyt og stabilt nivå på samlet etterspørsel, slik at man forhindrer eller demper lavkonjunkturer der arbeidsledigheten er betydelig høyere enn likevektsledigheten.
En velfungerende lønnsdannelse, der lønningene er tilpasset produktivitetsnivået til ulike grupper og samlet lønnsvekst ikke leder til for høy kostnadsvekst og høy inflasjon.
I tråd med mandatet vil ekspertgruppen legge mest vekt på vurderinger og tiltak for første punkt over, og i noen grad også punkt to.
[Boks slutt]
Norge har fortsatt et forholdsvis høyt sysselsettingsnivå sammenlignet med mange andre land i Europa. Men Norges rangering har falt siden årtusenskiftet og særlig i perioden 2014–2017. Det er mange som står utenfor arbeidslivet. Selv i kjernegruppen på 25–54 år er det hele 17 prosent som ikke er sysselsatte.
For menn i aldersgruppen 25–54 år var sysselsettingsandelen lavere enn gjennomsnittet i EU i 2017, og fire prosentpoeng lavere enn i Sverige og Tyskland. For kvinner i samme aldersgruppe lå Norge klart over EU-gjennomsnittet, men også her var vi fire prosentpoeng under Sverige. Den gode sysselsettingsutviklingen i land som Sverige, Tyskland og Nederland taler for at det er mulig å oppnå betydelig høyere sysselsetting også i Norge.
Nedgangen i sysselsettingen har i noen grad slått ut i høyere arbeidsledighet. Fra 2016 har derimot en gradvis konjunkturoppgang ført til lavere arbeidsledighet, og ved utgangen av 2018 var arbeidsledigheten 3 3/4 prosent ifølge arbeidskraftundersøkelsen. Trolig er det rom for noe lavere arbeidsledighet uten at lønnsveksten blir for høy, men først og fremst må økt sysselsetting skje ved at flere inkluderes i arbeidsmarkedet.
| 