Fordeling etter kjønn og utdanning

Fordeling etter kjønn og utdanning

Ved utgangen av 2017 hadde kvinner 70 prosent høyere sykefravær enn menn, mens andelen kvinner som mottok arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, var rundt 50 prosent høyere enn for menn, se figur 4.13. Det er flere kvinner enn menn som mottar helserelaterte ytelser i alle aldersgrupper, med unntak av uføretrygd blant dem under 30 år, hvor det er flest menn.

1. 
   Sykefraværsprosenten og mottakere av ytelser som andel av befolkningen 18–66 år etter kjønn. 2017. Prosent
   

Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Høyere sykefravær og større uføreandeler blant kvinner finner en også i sammenlignbare land som Sverige og Danmark.

For dagpenger er kjønnsfordelingen en annen. I 2017 var det nær 60 prosent flere menn enn kvinner som mottok dagpenger. Mottakere av overgangsstønad er derimot i all hovedsak kvinner.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse gir informasjon om utviklingen i befolkningens selvopplevde helse. Generelt er selvrapportert helsesituasjon bedre hos personer med mer utdanning. Blant personer med lav utdanning anser 70 prosent å ha god eller svært god helse, mens det gjaldt 86 prosent av dem med høyere utdanning.

I undersøkelsen oppgir 16 prosent av befolkningen at de har nedsatt funksjonsevne. Om lag 22 prosent av de med grunnskoleutdanning opplever å ha nedsatt funksjonsevne, mot 9 prosent av de med høyere utdanning.

Statistisk sentralbyrås uførestatistikk gir et tilsvarende bilde. Det er store forskjeller mellom utdanningsgrupper i omfang av uføretrygding. Om lag 20 prosent av befolkningen i alderen 18–67 år med fullført grunnskole som høyeste utdanning er uføretrygdet, mot 4 prosent av de med universitets- og høgskoleutdanning (figur 4.14).

2. 
   Andel av befolkningen i alderen 18–67 år med uføretrygd etter høyeste fullført utdanning. Gjennomsnitt 2017. Prosent
   

Flere andre undersøkelser viser også at mottakere av helserelaterte ytelser gjennomgående har lavere utdanning enn befolkningen generelt. Strand og Nielsen (2015) ser på mottakere av arbeidsavklaringspenger og finner at et flertall av mottakerne har lite utdanning. For eksempel hadde 70 prosent av de unge mottakerne i alderen 18–29 år kun grunnskoleutdanning. De konkluderer med at unge med lav utdanning har høyere sannsynlighet for å bli mottakere av arbeidsavklaringspenger. Fevang og Røed (2006) finner at sannsynligheten for å bli ufør avtar med utdanningsnivået. Tilsvarende finner Proba samfunnsanalyse (2016) at sykefraværet er lavere desto høyere utdanning de ansatte har. Fedoryshyn (2018) finner at unge med lav utdanning er mer utenfor arbeid og utdanning, samtidig som flere mottar helserelaterte ytelser.

Sammenhengen mellom utdanning og bruk av helserelaterte ytelser skyldes flere ulike mekanismer, og kan ikke tolkes som en årsakssammenheng. Helseproblemer kan redusere utdanningsmulighetene, og utdanning kan fremme helsen (se Eide og Showalter 2011). Det kan også være andre bakenforliggende forklaringer som bidrar både til bedre helse og mer utdanning.

6. Utviklingen i andelen ytelsesmottakere i andre land

Det er generelt vanskelig å finne sammenlignbar statistikk for andelen ytelsesmottakere på tvers av land. Slik statistikk er ofte basert på administrative registre. Ulike innretninger på ordningene, og ulike metoder for hvordan statistikken produseres, påvirker sammenligningsgrunnlaget. Blant annet gjør ulike midlertidige ytelser for personer med nedsatt arbeidsevne sammenligninger av uføreandeler krevende. Generelt vil usikkerheten være en større utfordring for sammenligninger av nivået for ytelsesomfanget på tvers av land enn for analyser av endringer.

Figur 4.15 A viser utviklingen i sykefraværet i perioden 1990 til 2017. Norge har betydelig høyere sykefravær enn andre nord-europeiske land. Sykefraværet i Danmark og Storbritannia har i hele perioden vært stabilt lavere enn i Norge. I Sverige og Nederland har sykefraværet svingt betydelig, men over tid falt kraftig fra et høyt nivå. Forskjellene til Norge har dermed blitt stor. Både Sverige og Nederland har gjennomført flere reformer for å redusere sykefraværet, se nærmere beskrivelse i kapittel 5.

1. 
   Sykefravær og uføretrygd i ulike land. Prosent av befolkningen. 1990–2017
   

Eurostat, Arbeidskraftundersøkelsen (AKU), NAV, Försäkringskassan og OECD

Proba samfunnsanalyse har vurdert om tall for sykefravær fra AKU er sammenlignbare på tvers av land i Nord-Europa (Gleinsvik 2014a). De finner at det bør korrigeres for ulike regelverk for maksimal varighet av sykepenger på tvers av land, og at man bør måle antall timer med sykefravær framfor kun fravær hele uken for å korrigere for ulik bruk av graderte sykmeldinger. Selv etter å ha korrigert for disse forskjellene finner Gleinsvik (2014a) at Norge har betydelig høyere sykefravær enn andre nord-europeiske land, og korrigering for maksimal varighet øker forskjellen til Sverige, Nederland og Danmark. Dette skyldes at varigheten på sykepengeperioden i disse landene kan overstige ett år, som er maksimal varighet i Norge.

Gleinsvik (2014b) undersøker om forskjellene i sykefravær mellom Norge og andre land skyldes sammensetningen av arbeidsstyrken eller forhold i arbeidslivet som er dokumentert å ha effekt på sykefraværet. Sykefraværet er høyere for kvinner, eldre, fast ansatte og i store virksomheter. I sum finner ikke Gleinsvik (2014b) at forskjeller i sammensetningen av de sysselsatte eller arbeidsforhold kan forklare forskjellen i sykefraværet mellom Norge og andre land. Korrigering for disse kjennetegnene reduserer noe av forskjellene i sykefravær til Island, Storbritannia, Nederland og Finland, mens det øker forskjellene til Sverige og Danmark. Gleinsvik finner heller ikke at ulike konjunktursituasjoner forklarer forskjellen i sykefravær. Forfatteren peker på at forskjeller i innretningen av sykepengeordningen trolig kan forklare en stor del av forskjellen mellom Norge og andre land. For mer omfattende diskusjon av regelverk og effekter av tiltak i land utenfor Norge vises det til kapittel 5.

Figur 4.15 B viser utviklingen i antall uføre som andel av befolkningen i perioden 1990 til 2017. Norge har i slutten av perioden en betydelig større andel på uføretrygd enn sammenlignbare land. Uføreandelen i Danmark og Storbritannia har vært gjennomgående lavere enn i Norge i hele perioden. I Sverige steg andelen uføre betydelig fra slutten av 1990-tallet til 2004, men den har falt betydelig fra 2007. I Nederland svingte andelen uføre på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, men har siden midten av 2000-tallet gått ned.

Internasjonale sammenligninger av uføretall påvirkes blant annet av om tall for midlertidige ytelser for personer med nedsatt arbeidsevne er inkludert. Tallene for Norge inkluderer ikke arbeidsavklaringspenger, mens uføreandelene for Nederland inkluderer delvis eller midlertidig uføreytelse (WGA, se kapittel 5). For Sverige er også midlertidig uføreytelse for unge inkludert i tallene (aktivitetserstatning). Tallene for Danmark viser imidlertid ikke andelen personer som mottar fleksjobb eller ressursforløpsytelsen, som er ordninger for personer med nedsatt arbeidsevne. Det gjør at tallene må vurderes med forsiktighet. Det er likevel lite trolig at problemer med å måle andelen på uføreytelser kan forklare at uføreandelen i Norge er høyere enn i sammenlignbare land. At Norge har en høy andel mottakere av uføreytelser sammenlignet med andre land blir bekreftet av OECD (2018c). Figur 4.16 viser at Norge er det landet i OECD med høyest andel mottakere av uføreytelser. Antall mottakere i figuren inkluderer både uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Sammenligninger av antall uføremottakere på tvers av land er utfordrende. Eksempelvis kan tallene tyde på underrapportering for Danmark. Det er likevel liten tvil om at uføreandelen i Norge er svært høy sammenlignet med andre land. Både Sverige, Danmark og Nederland har gjennomført omfattende reformer de siste tiårene for å redusere tilstrømmingen til uføretrygd, se nærmere diskusjon i kapittel 5.

[:figur:figX-X.jpg]

2. 
   Antall uføre som prosent av befolkningen 20–64 år. 2016 eller siste tilgjengelige år
   

OECD

Figur 4.17 viser utviklingen i antall mottakere av dagpenger i Norge, Sverige, Danmark og Nederland i perioden 2007–2017. Antall dagpengemottakere vil i første omgang være påvirket av konjunktursituasjonen. Panel A viser at Norge i 2017 har betydelig færre mottakere av dagpenger enn Nederland, noe færre mottakere enn i Danmark og flere dagpengemottakere enn i Sverige. Mens andelen dagpengemottakere som prosent av befolkningen har falt i Danmark og Sverige de siste årene, har den økt noe i Norge grunnet nedgangskonjunkturen i forbindelse med oljeprisfallet. I Sverige er det imidlertid en langt lavere andel av de arbeidsledige som mottar dagpenger, noe som blant annet skyldes at en stor andel av svenske ledige deltar på arbeidsmarkedstiltak og mottar en type tiltakspenger (aktivitetsstøtte), se diskusjon i kapittel 5. Andelen ledige som mottar dagpenger er også lavere i Danmark enn i Norge, noe som bidrar til at mange ledige i Danmark mottar økonomisk sosialhjelp.

3. 
   Utviklingen i andelen dagpengemottakere. 2007–2017
   

OECD, Statistisk sentralbyrå, Statistiska centralbyrån, Inspektionen för arbetslöshetsförsäkringen, Danmarks Statistik og Centraal Bureau voor de Statistiek

Figur 4.18 viser andelen av befolkningen som bruker ulike typer inntektssikringsordninger i ulike land. Som omtalt ovenfor skiller Norge seg ut med en høy andel av befolkningen på helserelaterte ytelser. Norge har noe færre mottakere av stønader til arbeidsledige og sosialhjelp sammenlignet med de andre landene. Innretningen på inntektssikringsordningene er også forskjellig i ulike land. I Sverige går et klart flertall av mottakerne av stønader til arbeidsledige på arbeidsmarkedstiltak og mottar aktivitetsstøtte. De fleste mottakerne av delvis uføreytelser i Danmark deltar i fleksjobbordningen, som er en inntektssikringsordning som kombinerer trygd og tilpasset arbeid.

Figuren gir ikke en fullstendig framstilling av bruken av inntektssikringsordningene i de ulike landene. Det er ikke kontrollert for ulikheter i produksjonen av statistikken, som for eksempel definisjoner av ytelsesmottakere og håndtering av eventuelle dobbelttellinger. Enkelte ytelser er også utelatt grunnet utfordringer knyttet til sammenlignbarhet. Ulike tidligpensjonsordninger som avtalefestet pensjon (AFP) og efterlønsordningen i Danmark er for eksempel ikke inkludert, selv om utformingen av slike ordninger kan påvirke uføreandelen blant eldre. Lønnstilskudd er heller ikke inkludert i figuren. Sverige har langt flere mottakere av lønnstilskudd enn Norge og Danmark, se kapittel 12. Selv om tilskuddet gis til arbeidsgivere istedenfor arbeidstakere, har lønnstilskudd i stor grad samme virkning som å kombinere arbeid med en ytelse. Introduksjonsstønad ved deltakelse i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger er ikke inkludert i figuren. Antall mottakere av introduksjonnsstønaden vil variere med asylankomstene. Sverige har en tilsvarende ordning som ikke er inkludert i figuren, men i Danmark og Nederland vil nyankomne flyktninger inngå i sosialhjelpstatistikken.

[:figur:figX-X.jpg]

4. 
   Antall ytelsesmottakere i ulike land som prosent av befolkningen 18–64 år. 2017
   

Varig uføretrygd inkluderer uføretrygd (Norge), sjukersättning (Sverige), førtidspensjon (Danmark) og WAO/WAZ/WIA (Nederland). Delvise uføreytelser inkluderer arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsstønad (Norge), aktivitetserstatning (Sverige), ressursforløpsytelse og fleksjobb (Danmark) og WGA (Nederland). Stønader til arbeidsledige inkluderer dagpenger og tiltakspenger (Norge), grunn- og inntektsforsikring, aktivitetsstøtte og utviklingserstatning (Sverige) og dagpenger inkl. dagpengemottakere på tiltak (Danmark og Nederland).

Sosialhjelp inkluderer økonomisk sosialhjelp (Norge), økonomisk bistand (Sverige), kontanthjelp, integrasjonsytelse og utdanningshjelp, inkl. kontanthjelpmottakere på tiltak (Danmark) og økonomisk bistand (Nederland).

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Statistisk sentralbyrå, Försäkringskassan, Statistiska centralbyrån, Jobindsats.dk, Centraal Bureau voor de Statistiek, Eurostat og egne beregninger

7. 
   
   Download 0,49 Mb.