Nærmere om sysselsettingsutviklingen

Nærmere om sysselsettingsutviklingen

1. Betydningen av endret befolkningssammensetning

1. 
   Betydningen av demografiske faktorer for endring i sysselsettingsandelen
   

Anslagene må ses som en illustrasjon, og det er viktige forbehold. Dersom en gruppe øker som andel av befolkningen, kan det føre til endring i sysselsettingsandelen i gruppen. For eksempel er det grunn til å regne med at en betydelig vekst i andelen med høyere utdanning isolert sett kan ha ført til større konkurranse om jobbene som krever høyere utdanning, og dermed lavere sysselsettingsandel for personer med høyere utdanning. Slike effekter blir det ikke tatt hensyn til. Beregningene kan heller ikke tolkes som årsakssammenhenger.

Ifølge disse beregningene har innvandring isolert sett bidratt til å trekke ned sysselsettingsandelen med 0,5 prosentpoeng fra 2000 til 2017. Flere eldre har isolert sett trukket sysselsettingsandelen ned med 1,9 prosentpoeng. Økt utdanning har derimot trukket opp sysselsettingsandelen med 4,6 prosentpoeng i denne analysen, noe som mer enn motvirker de negative virkningene av aldring og innvandring.

Det er også et samspill mellom faktorene. For eksempel har økningen i antall innvandrere isolert sett bidratt til at utdanningsnivået er blitt redusert i befolkningen som helhet. Å endre alle faktorene samtidig gir derfor mindre utslag enn summen av virkningen av de enkelte faktorene. Samlet har de nevnte faktorene bidratt til å øke sysselsettingsandelen med 0,4 prosentpoeng.

2. 
   Beregnet endring i sysselsettingsandel 16–74 år som følge av endring i sammensetningen i befolkningen mht. alder, innvandring og utdanning fra 2000 til 2017. Prosentpoeng
   

Bhuller og Eika (2019)

Virkningene på sysselsettingsandelen av endringer i aldersstruktur, innvandring og utdanningsnivå varierer med kjønn og alder, se tabell 3.2. For kvinner har sammensetningseffekter dempet nedgangen i sysselsettingen, noe som særlig skyldes sterk økning i andelen med høyere utdanning. For menn har det vært mindre økning i andelen med høyere utdanning, og sammensetningseffektene – særlig flere eldre – har forsterket nedgangen i sysselsettingsandelen. En betydelig nedgang i sysselsettingsandelen for gruppen 16–24 år synes å være drevet av andre faktorer enn de som er analysert i rapporten. For gruppen 25–54 år har en større andel innvandrere trukket ned, mens økt utdanningsnivå har bidratt til å dempe nedgangen. For den eldste gruppen har positive effekter av økt utdanningsnivå blitt noe dempet av økt alder, men faktisk sysselsetting har økt noe mer enn den beregnede endringen.

Se digitalt vedlegg fra Bhuller og Eika (2019) for nærmere detaljer.

3. 
   Endring i sysselsettingsandel for kvinner og menn og noen aldersgrupper fra 2000 til 2017. Prosentpoeng
   

Bhuller og Eika (2019)

I det følgende gis en beskrivelse av hvordan sysselsettingsandelen har utviklet seg for tre brede aldersgrupper; unge, middelaldrende og eldre. Betydelig økning i andelen innvandrere i befolkningen gjør at vi deretter ser spesielt på den gruppen.

2. Lengre utdanningsløp har redusert andelen unge i jobb

De aller fleste unge under 20 år er i utdanning. I aldersgruppen 20–24 år har det vært en økning i andelen i utdanning og en nedgang i andelen som oppgir yrkesaktiv som hovedaktivitet, og i 2018 var de to gruppene om lag like store, se figur 3.7. Andelen unge som kombinerer utdanning og jobb har økt, men noe mindre enn økningen i andelen unge som har utdanning som hovedaktivitet, særlig de senere årene. Andelen som verken oppgir yrkesaktiv eller utdanning som hovedaktivitet har økt moderat fra 2000 til 2018. Andelen unge uføre har økt, mens andelen med hjemmearbeid har blitt redusert om lag like mye. Det vises til nærmere omtale i kapittel 4 når det gjelder utviklingen i mottak av trygd blant unge.

1. 
   Ungdom (20–24 år) etter oppgitt hovedaktivitet. Årsgjennomsnitt i prosent. 2000–2018
   

Statistisk sentralbyrå

Hvor lett det er å få arbeid varierer med etterspørselen etter arbeidskraft. For unge uten arbeidserfaring, er denne sammenhengen særlig sterk. Det bidrar til å forklare at sysselsettingsandelen svinger mer over konjunktursyklene blant unge enn blant eldre aldersgrupper (Barth og von Simson 2012). Blant annet vil unge i større grad velge utdanning når det er lite tilgang på jobber.

Muligheten til deltidsjobb for unge under utdanning vil også kunne være påvirket av tilgangen på arbeidskraft fra utlandet. En studie fra Frischsenteret viser at svenske ungdommer rundt 2008–2009 ble rekruttert til jobber i Norge som tradisjonelt mange skoleungdommer og studenter hadde som deltidsjobb (Bratsberg og Raaum 2013). Det var særlig unge under 20 år, hvor det store flertallet er under utdanning, som fikk redusert sysselsetting på grunn av innvandring ifølge denne studien.

Bhuller og Eika (2019) beregner at sysselsettingsandelen for unge i alderen 16–24 år bare ville vært litt høyere i 2017 om sammensetningen av aldersgruppen i 2017 med hensyn til alder, utdanning og innvandringsandel hadde vært som i 2000. Mesteparten av nedgangen i sysselsettingsandelen for denne gruppen må derfor tilskrives andre forhold, som færre jobber for lavt kvalifiserte, en kompetansemessig svakere gruppe mv., men ulik konjunktursituasjon i begynnelsen og slutten av perioden har trolig også hatt betydning.

I 2000 var sysselsettingsandelen blant unge i Norge relativt høy sammenlignet med flere andre land. Selv om andelen har falt, er den fortsatt betydelig høyere enn EU-gjennomsnittet, se figur 3.8. I Sverige har sysselsettingsandelen for unge økt de senere årene og nærmet seg nivået i Norge. I flere land, blant dem Norge, er det klare konjunkturutslag i sysselsettingen for ungdomsgruppen.

2. 
   Sysselsettingsandel for unge, 15/16–24 år, i Norge og utvalgte land. Årsgjennomsnitt i prosent. 2000–2017
   

Eurostat

NEET-andelen («Not in Employment, Education or Training») omfatter de som verken er i jobb, utdanning eller opplæring. Indikatoren har som hensikt å måle andelen unge som ikke har noen aktivitet som forventes å fremme framtidig yrkeskarriere. Indikatoren omfatter også unge som ønsker arbeid, både aktive og ikke-aktive arbeidssøkere, i tillegg til de som ikke er aktuelle for arbeid, for eksempel fordi de er for syke. Både norsk og internasjonal forskning viser at en ledighetsperiode i ungdommen vil kunne ha langvarig negativ virkning på framtidig sysselsetting og lønnsutvikling, se kapittel 10.

NEET-gruppen omfattet 66 000 personer eller seks prosent av all ungdom i Norge i alderen 15–29 år i 2018 ifølge AKU. Dette var samme andel som i 2006, som er det første året for denne statistikken. Andelen er rimelig nok meget lav blant 15–19-åringene, på to prosent i 2018, og den øker med alder. I aldergruppen 20–24 år var andelen sju prosent, mens andelen i aldersgruppen 25–29 år var ni prosent. Andelen er om lag den samme for kvinner og menn, men likevel noe høyere for kvinner i alderen 25–29 år.

Mens NEET-andelen for gruppen 15–24 år har vært forholdsvis stabil på et lavt nivå i Norge og Nederland, har den falt i flere land, særlig etter finanskrisen i 2008, se figur 3.9. Økt andel i utdanning er en viktig forklaring bak nedgangen i flere land. I de siste årene har en svært høy ungdomsledighet i enkelte land blitt redusert, og dermed også bidratt til å redusere NEET-andelen.

3. 
   NEET-andel (Not in Employment, Education or Training) for utvalgte land. 15–24 år. Årsgjennomsnitt i prosent. 2006–2017
   

Eurostat

En kortvarig periode i NEET-gruppen er sjelden bekymringsfullt. Det er mer uheldig om perioden blir langvarig. OECD finner at en tredel av det analyserte ungdomskullet hadde en samlet NEET-varighet på over ett år fram til 24-årsalderen. Det er overvekt av menn i gruppen med lang varighet i NEET-gruppen. Ifølge OECD har ungdom som ikke har fullført videregående skole ved 24-års alder, vel tre ganger så stor sannsynlighet for å ha vært i NEET-gruppen i over ett år enn de som har fullført. En analyse fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen i alderen 20–29 år med bare grunnskole som verken var i jobb eller utdanning, har økt med ti prosentpoeng fra 2008 til 2017 (Fedoryshyn 2018).

Unge innvandrere har dobbelt så stor sannsynlighet for å være i NEET-gruppen og femti prosent høyere sannsynlighet for å bli værende langvarig i NEET-gruppen, som ungdom født i Norge. Særlig er unge fra innvandrerfamilier med lav arbeidsdeltakelse utsatt. Høy NEET-andel blant innvandrerungdom har også sammenheng med høyere frafall fra videregående skole enn for befolkningen for øvrig.

3. Fallende sysselsetting i kjernegruppen i arbeidslivet

Det er særlig sysselsettingsutviklingen for menn i kjernegruppen som har vært svakere i Norge enn i flere andre land, og særlig i årene etter 2013. Nedgangen etter finanskrisen var sterkere i blant annet Nederland og Danmark, men i disse landene snudde nedgangen til oppgang igjen forholdsvis raskt. I Norge ble en begynnende oppgang avløst av ny nedgang i forbindelse med oljeprisfallet i 2014. Nedgang i sysselsettingen i bransjer relatert til oljevirksomheten, som er mannsdominerte bransjer, kan derfor være noe av forklaringen på nedgangen for menn. Statistikken viser at andelen menn 25–54 år i jobb i Norge var noe lavere enn EU-gjennomsnittet i 2017, se figur 3.10.

1. 
   Sysselsettingsandel menn og kvinner, 25–54 år, for utvalgte land. Årsgjennomsnitt i prosent. 2000–2017
   

Sysselsettingsandelen for kvinner viser større variasjon mellom land. Mange land har hatt betydelig sysselsettingsvekst for kvinner i den perioden vi ser på, mens i Norge, Danmark og Nederland har nivået avtatt sammenlignet med 2008. Sysselsettingsnedgangen for kvinner 25–54 år i Norge i perioden fra 2000 til 2017 har vært om lag en firedel av nedgangen for menn. Det har blant annet sammenheng med at kvinner i større grad arbeider i offentlig sektor og i tjenestenæringer med mindre konjunktursvingninger enn de mer konjunkturfølsomme vareproduserende næringene.

I de nordiske landene har sysselsettingen blant kvinner i lang tid vært høyere enn i de fleste andre land. Slik er det fortsatt, men forskjellene har blitt mindre etter hvert som sysselsettingen blant kvinner har økt også i andre land. For Norge er forskjellen til EU-gjennomsnittet nær halvert siden begynnelsen av 2000-tallet.

Sysselsettingsandelen er høyere for grupper med mer utdanning

Utdanningsnivået i befolkningen økte sterkt etter at alle fikk rett til videregående skole midt på 1990-tallet. Det har ført til betydelig nedgang i andelen som bare har grunnskole som høyeste fullførte utdanning i perioden 2000–2017. Økningen i utdanningsnivået fordeler seg om lag likt på de tre nivåene videregående skole, fullført bachelor (treårig) og fullført master. Prosentvis har andelen økt mer desto lenger utdanningen er. I 2018 hadde vel 40 prosent av de sysselsatte høyskole eller universitet som høyeste fullførte utdanning ifølge arbeidskraftundersøkelsen. En tilsvarende andel hadde videregående skole som høyeste fullførte utdanning, mens 16 prosent av de sysselsatte hadde grunnskole som høyeste fullførte utdanning. I tillegg kommer en mindre gruppe med ukjent utdanning.

Sysselsettingsandelen blant ulike utdanningsgrupper er høyere desto høyere utdanningsnivået er. Særlig sterk er økningen fra kun grunnskole til fullført videregående skole. Men selv om utdanning gir bedre jobbmuligheter for det enkelte individ, er det grunn til å regne med at sammenhengen er svakere i økonomien som helhet. Den positive samvariasjonen mellom utdanningsnivå og sysselsetting skyldes også at det er en positiv seleksjon inn i utdanning, noe som bidrar til at personer med mer utdanning lettere får jobb framfor jobbsøkere med mindre utdanning. Høyere utdanningsnivå i befolkningen som helhet bidrar først og fremst til høyere produktivitet og verdiskaping. Det er ikke klart i hvilken grad høyere utdanningsnivå generelt sett bidrar til høyere sysselsettingsandeler i økonomien som helhet. Det er likevel grunn til å tro at etterspørselen i arbeidsmarkedet i økende grad vris mot personer med yrkeskompetanse eller høyere utdanning. For enkeltpersoner vil derfor fravær av relevant utdanning i økende grad kunne redusere mulighetene i arbeidsmarkedet i årene som kommer. Det vises til nærmere omtale i kapittel 10.

Sysselsettingsandelen for hele befolkningen har som nevnt falt noe fra 2000 til 2017. Det har vært fall for alle utdanningsnivåene, og fallet er størst for de som bare har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. I gruppen med uoppgitt utdanning har det vært en økning i sysselsettingsandelen. Det er mange med uoppgitt utdanning blant arbeidsinnvandrere som ankom etter 2011.

2. 
   Sysselsettingsandel blant menn etter høyeste fullførte utdanning, 25–54 år, i utvalgte land. Årsgjennomsnitt i prosent. 2006–2017
   

Forskjellen i sysselsettingsandel mellom de som har lav og høy utdanning er større blant kvinner enn blant menn. Det kan delvis ha sammenheng med at kvinner med lite utdanning i større utstrekning er hjemmearbeidende enn menn på samme utdanningsnivå, i tillegg til at flere kvinner enn menn er på helserelaterte ytelser. Sysselsettingsandelen i perioden fra 2006 til 2017 har falt mest for kvinner med bare grunnskole, og noe mindre for de med videregående skole. Sysselsettingsandelen for kvinner med høyskole eller universitet har vært høy og stabil i perioden og er på slutten av perioden om lag på samme nivå som menn med samme utdanningsnivå. Økningen i utdanningsnivået for kvinner kan ha bidratt til mindre fall i sysselsettingsandelen for kvinner enn for menn.

Det er betydelig fall i sysselsettingsandelen for kvinner med bare grunnskole i Norge, Sverige og Danmark, likevel med noe sterkere fall i Danmark, se figur 3.12. For kvinner med utdanning på videregående nivå er fallet størst i Norge. For kvinner med høyskole- eller universitetsutdanning har Norge hatt en liten økning i sysselsettingsandelen i perioden. Bare Danmark har nedgang for gruppen. Sysselsettingsandelen for kvinner i Norge er fortsatt over EU-gjennomsnittet i 2017 for alle tre utdanningsgruppene.

[:figur:figX-X.jpg]

3. 
   Sysselsettingsandel blant kvinner etter høyeste fullførte utdanning, 25–54 år, i utvalgte land. Årsgjennomsnitt i prosent. 2006–2017
   

Lavere sysselsettingsandel i 2018 enn i 2000 har sin motpost i et noe høyere ledighetsnivå og en større andel utenfor arbeidsstyrken, dvs. andelen som verken er sysselsatt eller arbeidsledig, se figur 3.13. Nær 14 prosent av personer i alderen 25–54 år er ifølge AKU utenfor arbeidsstyrken i 2018. Andelen er noe større for kvinner enn for menn, men menn har stått for hele økningen fra 2000. Det innebærer at kvinners og menns tilpasning i arbeidsmarkedet er mer lik på slutten av perioden enn i begynnelsen.

4. 
   Endring i hovedaktivitet for aldersgruppen 25–54 år fra 2000 til 2018. Prosentpoeng
   

Det er en klar nedgang i andelen som oppgir hjemmearbeid fra 2000 til 2018 og økning i andelen som er uføre eller i gruppen «annet/uoppgitt». Gruppen «annet/uoppgitt» omfatter blant annet de som ønsker arbeid, men som ikke tilfredsstiller kravene til å bli kategorisert som arbeidsledige fordi de ikke har søkt arbeid siste fire uker eller ikke kan begynne i arbeid innen to uker. Om lag to tredeler av gruppen «annet/uoppgitt» oppgir arbeidssøker som sin hovedstatus. Størrelsen på gruppen varierer over konjunkturene og har ligget på mellom 50 og 70 prosent av antall arbeidsledige i de årene vi har statistikk for. Dette er en gruppe der mange trolig relativt raskt vil kunne rekrutteres til ledige jobber. Andelen under utdanning som hovedaktivitet og uten jobb, er om lag uendret siden 2000. En nærmere beskrivelse av gruppen ikke-sysselsatte er gitt i boks 3.4.

1. 
   Nærmere om hvem som ikke er sysselsatt
   

2. 
   Sammensetningen av ikke-sysselsatte personer i alderen 20–66 år etter kjønn, alder, innvandringsbakgrunn og utdanning i årene 2000 og 2016. Prosent
   

Kvinnenes andel av de ikke-sysselsatte er redusert, og andelen menn har økt. De unge utgjør en større andel av de ikke-sysselsatte, fordi flere er i utdanning. Til tross for befolkningsvekst i aldersgruppen 55–66 år, har sterk vekst i sysselsettingen ført til de utgjør en mindre del av de ikke-sysselsatte.

Økningen i andelen av de ikke-sysselsatte som har høyere utdanning eller uoppgitt utdanning, skyldes en økning i disse gruppene som andel av befolkningen. Økningen i gruppen med uoppgitt utdanning er knyttet til flere innvandrere. I overkant av en av fire ikke-sysselsatte i 2016 var innvandrer. Kombinasjonen av økt andel innvandrere i befolkningen og lavere sysselsettingsandel i gruppen enn for alle, har ført til at innvandrere i 2016 utgjør en dobbelt så stor andel av de ikke-sysselsatte som ved årtusenskiftet, på tross av at sysselsettingsandelen blant innvandrere var høyere i 2016 enn i år 2000. Andelen innvandrere blant ikke-sysselsatte har økt for alle aldersgrupper, og for alle utdanningsnivåer, men særlig blant personer med bare grunnskole eller uoppgitt utdanning. Noen landgrupper har høyere andel ikke-sysselsatte enn andre. I 2016 utgjorde personer fra Afrika, Asia mv. vel halvparten av alle ikke-sysselsatte innvandrere i alderen 20–66 år, mens personer fra øst-europeiske land utgjorde vel en firedel.

[Boks slutt]

4. Sysselsettingsvekst blant eldre

Tilsvarende faktorer som nevnt over har også gjort seg gjeldende i andre land. Mange land hadde lav pensjoneringsalder eller ulike førtidspensjoneringsordninger på 1980- og 1990-tallet som førte til få eldre i jobb. Innstramming av førtidspensjoneringsordninger kombinert med økt pensjonsalder i pensjonssystemene, har gitt økning i sysselsettingsandelen for eldre i mange land. Eurostat har en inndeling for eldre som omfatter gruppen 55–64 år. For denne gruppen har sysselsettingen økt med vel fem prosentpoeng i Norge, mens økningen har vært om lag det tredobbelte i EU, men fra et betydelig lavere nivå, se figur 3.14. Sverige har høyest sysselsettingsandel i denne aldersgruppen i 2017, til tross for at aldringen internt i gruppen har vært noe sterkere i Sverige enn i Norge, noe som isolert sett trekker sysselsettingen ned.

1. 
   Sysselsettingsandelen, 55–64 år, i utvalgte land. Årsgjennomsnitt i prosent. 2000–2017
   

De fleste landene i Europa opplever en aldrende befolkning. Aldringen i Norge har vært mindre enn i mange andre land, og kan derfor ikke bidra til å forklare den svakere utviklingen i samlet sysselsettingsandel i Norge, se Barth (2019).

Avtalefestet pensjon (AFP-ordningen) i Norge ble etablert i 1988, og den ga mulighet til å ta ut AFP fra 66 år fra 1989. Aldersgrensen i ordningen ble gradvis senket, og fra 1998 var det mulig å gå av med AFP fra 62 år. Som del av pensjonsreformen ble det fra 2011 innført fleksibel alderspensjon i folketrygden fra 62 til 75 år, basert på nøytrale uttaksregler. AFP-ordningen i privat sektor ble da lagt om til å utgjøre et påslag til folketrygdens alderspensjon. Pensjonsreformen, inkludert omleggingen av AFP i privat sektor, har gitt økte insentiver til å stå lenge i arbeid og har bidratt positivt til eldres sysselsetting, se for eksempel rapport fra Pensjonspolitisk arbeidsgruppe (2018).

Pensjonsreformen innebærer at den enkelte må arbeide lenger når levealderen øker for å opprettholde samme nivå på pensjonsutbetalingene sammenlignet med tidligere lønnsnivå. Reformen er fullt ut gjennomført i folketrygden og i privat sektor, og vil også omfatte den tredelen som er sysselsatt i offentlig sektor, f.o.m. 1963-kullet. Det vil trolig øke sysselsettingen blant eldre ytterligere i årene som kommer. Det vises til omtale av sysselsettingen blant eldre i kapittel 13.

5. Innvandring har trukket sysselsettingsandelen ned

Utvidelsen av EU/EØS i 2004 førte til stor økning i arbeidsinnvandringen til Norge, særlig fra Polen og de baltiske landene. Innvandringen bidro til å forlenge oppgangskonjunkturen som nådde en topp i 2008. Mange av arbeidsinnvandrerne har bosatt seg, mens en del har kommet på korttidsoppdrag.

Antallet innvandrere som har kommet som flyktninger eller fått opphold på humanitært grunnlag, har variert over tid og har vært påvirket av kriger, konflikter og nødssituasjoner. Familieinnvandring og arbeidsinnvandring har vært de to viktigste innvandringsgrunnene.

For innvandrergruppen i alt har sysselsettingsandelen økt siden 2001, noe som blant annet har sammenheng med økning i antallet arbeidsinnvandrere. Økt gjennomsnittlig botid for gruppen innvandrere med annen innvandringsårsak synes også å ha bidratt positivt, da sysselsettingsandelen øker de første årene etter bosetting. Flere innvandrere med flyktningebakgrunn, og familiegjenforente med disse, har imidlertid dempet økningen da de har relativt lav andel i jobb, selv mange år etter bosetting. Etter sju års botid er halvparten av overføringsflyktningene i arbeid, men ikke alle jobber full tid. Nyere kohorter med flyktninger synes dessuten å ha langsommere overgang til sysselsetting. Det kan ha sammenheng med endringer i hvilke land flyktningene kommer fra.

Som nevnt i boks 3.3 indikerer beregningene til Bhuller og Eika at økningen i andelen innvandrere i befolkningen har ført til en nedgang i sysselsettingsandelen i befolkningen samlet sett på 0,5 prosentpoeng fra 2000 til 2017.

[:figur:figX-X.jpg]

1. 
   Sysselsettingsandel for ulike grupper. 15–74 år. Prosent. 2001–2017
   

Statistisk sentralbyrå

Ved sammenligning av sysselsettingsandelen mellom innvandrere og befolkningen for øvrig, bør en ta hensyn til at innvandrere i gjennomsnitt er yngre og at det har kommet flere menn enn kvinner. Begge disse forholdene tilsier isolert sett høyere sysselsettingsandeler.

Innvandrere, både kvinner og menn, har lavere sysselsettingsandel enn befolkningen ellers for nesten alle aldersgrupper. Selv om sysselsettingsandelen for innvandrere har nærmet seg andelen for befolkningen eksklusive innvandrere siden 2001, er avstanden fortsatt betydelig for innvandrere fra land som står oss fjernere kulturelt og økonomisk (landgruppe 3), se figur 3.16.

2. 
   Andel sysselsatte etter alder og landbakgrunn. Prosent. 2001 og 2017
   

Statistisk sentralbyrå

Sysselsatte innvandrere fra Afrika, Asia mv. har færre timer i arbeid per uke enn andre grupper, særlig i aldersgruppen 25–54 år, se figur 3.17. I de øvrige aldersgruppene er forskjellene noe mindre. Tallene til høyre i figuren viser sysselsettingsandelen for personene fra de nevnte landgruppene. Figuren fanger ikke opp at det er betydelig variasjon i sysselsettingsandel og arbeidstid innen gruppene avhengig av landbakgrunn, særlig i gruppen Afrika, Asia mv.

[:figur:figX-X.jpg]

3. 
   Sysselsattes ukentlige arbeidstid i hovedjobben fordelt etter alder, kjønn og innvandrerbakgrunn. Tall til høyre for diagrammer viser sysselsettingsandel. Prosent. November 2017
   

Statistisk sentralbyrå og egne beregninger

Innvandrere fra Afrika, Asia mv. er overrepresentert i næringer med mye deltid. Kvinner har noe høyere andel med kort arbeidstid enn menn, og det er også flere med kort deltid blant unge under 25 år. Med unntak for unge kvinner jobber likevel flertallet av de sysselsatte mer enn 30 timer i uka.

Innvandrere er overrepresentert i midlertidige stillinger og konjunkturutsatte bransjer. Det gir større variasjon i sysselsetting og ledighet over konjunktursyklene for innvandrere enn for majoritetsbefolkningen, se figur 3.15. Manglende ferdigheter, blant annet i norsk språk og kunnskap om det norske samfunnet, kan være en del av forklaringen på at innvandrere har lavere sysselsetting enn befolkningen for øvrig med samme utdanningsnivå. Tall fra OECDs undersøkelse om voksnes kompetanse (PIAAC) viser at de to gruppene har om lag samme sysselsettingsandel når ferdighetsnivået er det samme (Calmfors m.fl. 2018 og NOU 2017: 2). En del innvandrergrupper, også blant typiske arbeidsinnvandrere, synes å ha større problemer med å komme tilbake i arbeid når de blir arbeidsledige enn befolkningen for øvrig (Bratsberg m.fl. 2011). Det innebærer større risiko for at konjunkturnedganger kan gi sterkere langsiktige negative virkninger for arbeidsmarkedsdeltakelsen til innvandrere enn for befolkningen for øvrig. Dersom man ikke lykkes bedre i å inkludere disse i arbeidsmarkedet, vil dette over tid innebære et økende antall som står utenfor arbeidsmarkedet.

Flere studier fra Frischsenteret, herunder Bratsberg m.fl. (2017), finner at sysselsettingsandelen blant innvandrere fra lavinntektsland generelt, og flyktninger og familiegjenforente spesielt, øker de første årene etter ankomst til Norge for så å falle fem til ti år etter ankomst. Det kan påvirke sysselsettingsandelen negativt i årene framover.

Innvandring kan også påvirke sysselsettingen i den opprinnelige befolkningen

Virkningene av innvandring for arbeidsmarked og norsk økonomi avhenger av i hvilken grad de kommer i arbeid og hvor mye de arbeider. Arbeidsinnvandring vil også ha konsekvenser for den opprinnelige befolkningen, i tillegg til statsfinansielle og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Konsekvensene av stor innvandring vil dessuten avhenge av om arbeidsledigheten i utgangspunktet er lav eller høy.

Den sterke veksten i innvandringen fra EØS-land etter 2004 bidro til å dekke høy etterspørsel etter arbeidskraft, tilførte verdifull kompetanse til norsk arbeidsliv og dempet mistilpasningsproblemer. Samtidig har det også gitt noen utfordringer for den norske arbeidslivsmodellen knyttet til sosial dumping, arbeidslivskriminalitet mv. Høy innvandring har bidratt til lavere lønnsvekst i næringer med mange innvandrere, både ved at innvandrere i gjennomsnitt har lavere lønninger og gjennom dempet lønnsvekst.

Innvandring vil kunne ha negativ virkning på sysselsettingen til grupper som har konkurrerende kompetanse. Innvandrere vil i særlig grad konkurrere om jobber med tidligere innvandrere som alt er bosatte, og med andre grupper med lave kvalifikasjoner, særlig i yrker hvor god språkkompetanse er mindre viktig. Samtidig kan større tilbud av arbeidskraft med lav og middels kompetanse bidra til å dempe lønningene og derigjennom øke etterspørselen etter arbeidskraft med denne type kompetanse.

Internasjonal forskning viser ingen entydig sammenheng mellom innvandring og virkninger på samlet sysselsetting i innvandrerlandet, og de effektene som avdekkes er normalt små, se NOU 2013: 13. Virkningene vil avhenge av typen innvandring og hvilke jobber de kvalifiserer for. Blant annet finner Friberg (2016) at arbeidsmigrasjon har påvirket lønn og sysselsetting for ufaglærte og tidligere ankomne innvandrere negativt, mens personer med komplementær kompetanse synes å ha fordel av innvandring. Arbeidsgivere vil ha fordel av økt tilgang på arbeidskraft, og mange innvandrere vil kunne akseptere lavere lønn enn avtalte tariffer. Konsumentene vil på sin side kunne få økt tilbud eller lavere priser på produkter arbeidsinnvandrerne produserer. Bratsberg og Raaum (2013) finner redusert lønnsvekst i næringer der andelen utenlandsk arbeidskraft har økt. Hoen m.fl. (2018) finner at innvandring fra land med betydelig lavere inntekter enn i Norge gir lavere relative sysselsettingsandeler for folk som er vokst opp i familier med lav inntekt, og bidrar dermed også til lavere sosial mobilitet. Innvandring fra høyinntektsland gir derimot høyere relative sysselsettingsandeler for gruppen med lav inntekt, og bidrar dermed til høyere sosial mobilitet.

Røed m.fl. (2011) konkluderer med at innvandring bidrar til utjevning av regionale forskjeller i arbeidsledighet og gir derigjennom effektivitetsgevinster. På litt lengre sikt vil innvandring kunne påvirke hvilke jobber den opprinnelige befolkningen har. En del vil skifte jobb, særlig hvor bedre betalte jobber med mindre konkurranse fra innvandrere er tilgjengelig. Foged og Peri (2016) finner ved analyse av danske data at økt flyktningeinnvandring førte til at lavt utdannede arbeidstakere i den opprinnelige befolkningen i noen grad gikk til andre jobber, særlig til jobber hvor språk eller muntlig kommunikasjon var viktigere. Dette er i samsvar med forskning fra flere land som viser at innvandring i noen grad fører til overflyttingsgevinster for arbeidstakere i den opprinnelige befolkningen gjennom overgang til andre typer stillinger med høyere lønn. Det vises til NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit for en nærmere gjennomgang av forskningen på dette feltet.

Arbeidstakere i den opprinnelige befolkningen kan tjene på innvandring av personer som har kompetanse som er ulik (komplementær) deres egen. Flere sysselsatte innvandrere med lav eller middels kompetanse, vil kunne øke etterspørselen etter personer med mer kompetanse, siden mange oppgaver i samfunnet løses med en blanding av høyt kvalifisert og lavere kvalifisert arbeidskraft.

6. Lite tegn til endring i arbeidsmarkedets funksjonsmåte

Det er store strømmer i arbeidsmarkedet. Slike strømmer omfatter blant annet arbeidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken som blir sysselsatt, og sysselsatte som blir arbeidsledige eller går ut av arbeidsstyrken. I tillegg kommer strømmer innen gruppen sysselsatte, dvs. de som går fra en jobb til en annen. En del av strømmene henger sammen med avgang fra jobb til ulike pensjons- og trygdeordninger eller overgang fra utdanning til jobb, men strømmene avhenger også av omstillinger ved at noen virksomheter vokser mens andre innskrenker.

Arbeidskraftundersøkelsen gir blant annet tall for strømmer til og fra sysselsetting. Slike strømningstall gir informasjon om dynamikken i arbeidsmarkedet, blant annet endringer over konjunktursyklene. Størrelsen på strømmene i arbeidsmarkedet fra ett tidspunkt til et annet vil også være påvirket av endringer i konkurranseevne mv. og ulike former for tregheter som kan påvirke hvor raskt sysselsettingen tilpasser seg nye rammebetingelser.

I gjennomsnitt er nivået på strømmene til og fra sysselsetting ett enkelt kvartal om lag 3,5–4 prosent av de sysselsatte ifølge AKU, se figur 3.18. Det innebærer betydelige sysselsettingsendringer i eksisterende virksomheter, i tillegg til oppstart og nedlegging av virksomheter. Strømmene til og fra sysselsetting viser betydelige konjunkturvariasjoner, med en viss tendens til sterkere fluktuasjoner ut av sysselsetting.

1. 
   Tilgang og avgang fra sysselsetting per kvartal (sesongjustert). Prosent. 4. kvartal 2006 – 2. kvartal 2018
   

De som kommer i jobb, kommer enten fra ledighet eller fra utenfor arbeidsstyrken. Figur 3.19 viser at strømmene til/fra sysselsetting i absolutte tall er større for de som er utenfor arbeidsstyrken enn de som er arbeidsledige. Det innebærer at personer utenfor arbeidsstyrken er en viktig del av fleksibiliteten i det norske arbeidsmarkedet. Det er også betydelige bevegelser mellom ledighet og til/fra arbeidsstyrken fra ett kvartal til det neste. Det kan tyde på at ledighet og det å være utenfor arbeidsstyrken for mange kan være nære alternativer. Aktivitetskravene for å bli kategorisert som arbeidsledig innebærer at noen av disse strømmene kan skyldes tilfeldigheter i kategoriseringen, avhengig av omfanget av arbeidssøking eller hvor raskt de som ikke er sysselsatte, er tilgjengelige for arbeid. I den perioden figuren omfatter (2007–2018), går den største nettostrømmen fra utenfor arbeidsstyrken via ledighet og til sysselsetting.

2. 
   Strømmer mellom ulike statuser fra ett kvartal til det neste. Antall personer i tusen. 2007–2018
   

Statistisk sentralbyrå og egne beregninger

Omstillinger kan være en følge av konjunkturbevegelser, men strukturelle forhold som endringer i preferanser, konkurranseforhold mv. har også betydning. Norske bedrifter fikk svekket sin kostnadsmessige konkurranseevne i en lang periode fram til og med 2012, se figur 3.20. Det høye kostnadsnivået innebar svakere konkurranseevne og bidro til færre arbeidsplasser i konkurranseutsatte virksomheter. En markert svekkelse av den norske kronen bidro til å forbedre den kostnadsmessige konkurranseevnen målt i felles valuta fra 2012 til 2018.

3. 
   Industriens relative timelønnskostnader sammenlignet med Norges handelspartnere, målt i nasjonal valuta og i felles valuta. Årsgjennomsnitt. Indeks år 2000 = 100.
   

En indikasjon på hvor godt arbeidsmarkedet fungerer er å se på utviklingen over tid i sammenhengen mellom ledige stillinger og de som er uten jobb. Dette er nærmere omtalt i boks 3.5.

1. 
   Indikatorer for tilpasningen i arbeidsmarkedet
   

4. 
   Sammenheng mellom ledighet og ledige stillinger (Beveridge-kurven) 15–74 år (panel A), og ikke-sysselsatte og ledige stillinger, 25–54 år (panel B). Prosent. 1. kvartal 2010 – 4. kvartal 2018
   

Statistisk sentralbyrå og egne beregninger

Strukturelle endringer kan gi økt mistilpasning i arbeidsmarkedet, for eksempel ved at bedriftene etterspør andre typer arbeidskraft enn de som er ledige. Da vil både arbeidsledigheten og andelen ledige stillinger kunne øke og føre til at kurven skifter utover (dvs. opp til høyre) i diagrammet. Det vil i så fall være tegn på økt mistilpasning. Det er ingen klare tegn i figur 3.21 A til at kurven skifter utover i den perioden det foreligger data for, fra 2010 til 2018.

Stabiliteten mellom ikke-sysselsatte og ledige stillinger synes noe mindre. Kurven påvirkes av hvilken aldersavgrensning som velges. Blant de unge er mange av de ikke-sysselsatte i skole, og blant de eldre er mange pensjonister. Aldersgruppen i figur 3.21 B er derfor avgrenset til aldersgruppen 25–54 år, hvor de fleste er yrkesaktive. Andelen ikke-sysselsatte i alderen 25–54 år har blitt redusert i 2018, samtidig som andelen ledige stillinger har økt. De fleste punktene i 2017 og 2018 ligger imidlertid litt utenfor og til høyre for kurven, noe som innebærer at andelen ikke-sysselsatte har blitt redusert noe mindre enn økningen i ledige stillinger skulle tilsi. Dette kan skyldes tilfeldigheter, men kan også indikere en periode med noe dårligere samsvar mellom arbeidsgivernes etterspørsel og tilbudet fra de som er i gruppen ikke-sysselsatte.

Sammenhengen mellom sannsynligheten for at en ledig finner seg jobb (jobbsjansen) og stramheten i arbeidsmarkedet, målt ved antall ledige stillinger delt på antallet arbeidsledige, er en annen indikator for hvordan arbeidsmarkedet fungerer. Figur 3.22 viser hvordan jobbsjansen, målt ved andelen av de ledige som er i arbeid neste kvartal, endres når stramheten målt ved endringen i forholdet mellom arbeidsledige og ledige stillinger, endrer seg.

Den estimerte sammenhengen innebærer at 10 prosent økning i stramheten gir 2,6 prosent økning i jobbsjansen, eller at om lag 700 flere arbeidsledige går til jobb i ett kvartal. En bevegelse fra de laveste til de høyeste nivåene av stramhetsindikatoren i perioden innebærer en forventet stigning i jobbsjansen fra 25 til 30 prosent, tilsvarende om lag 5 000 personer ved en ledighet på 100 000 personer. Det illustrerer at det er mange som finner jobb også i perioder der arbeidsmarkedet er svakt.

5. 
   Sammenhengen mellom stramhet i arbeidsmarkedet, målt ved antall ledige stillinger delt på antall arbeidsledige, og jobbsjansen, målt ved andel ledige som har overgang til arbeid. Kvartalstall. Logaritmisk skala (begge akser). 1. kvartal 2010 – 4. kvartal 2017
   

Statistisk sentralbyrå og egne beregninger

Sammenhengene som er beskrevet i boks 3.5, viser få tegn til økt mistilpasning i arbeidsmarkedet. Perioden hvor det foreligger data, dekker imidlertid en periode med fall i sysselsettingsandelen og følgelig en periode med et forholdsvis slakt arbeidsmarked. Tallene tyder ikke på at et dårligere fungerende arbeidsmarked kan bidra til å forklare nedgangen i sysselsettingsandel i denne perioden. Mindre spredning, både i sysselsettingsandel og ledighet mellom fylkene i 2017 sammenlignet med 2000, er en indikasjon på at dette også kan være riktig for perioden 2000–2017.

I konjukturoppgangen i årene fram til 2008, som er utenfor tidsperioden omtalt i boksen, bidro høy arbeidsinnvandring isolert sett til både å øke sysselsettingsandelen, og til å dempe geografiske mismatch-problemer (Kolsrud m.fl. 2016; Røed og Schøne 2015). En kan ikke se bort fra at fri bevegelse av arbeidskraft fra EØS-land også kan ha bidratt til å dempe eventuelle mistilpasningsproblemer i de senere årene.

3. 
   
   Download 0,49 Mb.