Lo-notat om Sysselsettingsutvalgets rapport

Dato: Februar 2020

• 
  LO foreslo et sysselsettingsutvalg, og det ble opprettet i 2018. Bakgrunnen var 10 år med fallende sysselsettingsandel. Globalisering, digitalisering og sosial dumping er viktige underliggende drivkrefter. Et sysselsettingsutvalg kunne foreslå tiltak for å snu denne fallende trenden.
  
• 
  I stedet nedsatte regjeringen et ekspertutvalg uten deltakelse fra eksperter i LO eller de andre partene i arbeidslivet. Mandatet avgrenset arbeidet til i hovedsak å handle om hvordan begrense inntektssikringsordningene, blant annet i sykelønnsordningen.
  
• 
  Deretter skulle fase to i arbeidet inkludere partene, og deres mandat var blant annet å kommentere på ekspertutvalgets forslag. Dette var ikke det LO ba om, og denne innretningen adresserte ikke årsakene til sysselsettingsfallet, men kun skulle avgrense inntektssikringen til de uten jobb.
  
• 
  Da partene ble med i utvalgsarbeidet, var rapporten preget av ekspertutvalgets kortsiktige tiltak basert på ensidig «økonomisk insentiv»-tenking som ville rammet hardest de mest utsatte på arbeidsmarkedet. LO har både bidratt til å fjerne mange av ekspertutvalget mest usosiale forslag og generelt vridd rapporten i retning av en mer helhetlig forståelse av arbeidsmarkedets utfordringer.
  
• 
  Takket være LO framhever utvalget nå de positive sidene ved den norske modellen og trepartssamarbeidet, deriblant høy vekst, høy sysselsetting og god inkludering. Rapporten takler i mye større grad hvilke kompetanseproblemer og helseutfordringer vi står overfor fremover, bl.a. bedre inkludering av unge. Rapporten reflekterer også i større grad vår forståelse av makropolitikken som den norske modellen bygger på, deriblant ekspansiv finanspolitikk for å sikre høy sysselsetting og inkludering på arbeidsmarkedet under kriser.
  
• 
  LO har markert at mangelfull arbeidsinkludering må sees i lys av sysselsettingsnedgangen og betydelige nedgangskonjunkturer i kjølvannet av finanskrisen (2008) og oljekrisen (2014), økende ulikheter og konsentrert markedsmakt, framfor et ensidig fokus på insentivtenkning og trekk ved velferdsordningene.
  
• 
  Deltidsandelen i Norge er høy, men ikke særlig forskjellig fra andre sammenliknbare land. For kvinner går høy deltidsandel sammen med høy yrkesdeltakelse over livsløpet. Deltidsandelen for kvinner har vært avtakende over seinere år, og bildet blant yngre kvinner peker mot at dette vil fortsette.
  
• 
  Et samlet utvalg anfører at å jobbe for å øke andelen heltidsstillinger og få til gode arbeidstidsordninger er viktige utfordringer i de ulike sektorene. Samtidig må det være tilgjengelige deltidsstillinger for personer med redusert helse, eldre, ungdom under utdanning og andre som av ulike årsaker har behov for deltid.
  
• 
  LO har bla. vært pådriver for en integrert framstilling av utdannings- og kompetanseutfordringen, utfyllende beskrivelse av læringen som skjer i arbeidslivet, og av arbeidslivets behov for yrkesfaglig kompetanse på alle nivåer.
  
• 
  Når det gjelder forslag til tiltak, har LO bla. fått gjennomslag for at det er viktig å satse på yrkesfag hele veien fra grunnskolen til høyere yrkesfaglig utdanninger, at treparts bransjeprogram må videreutvikles, og at det må være gode muligheter til å kombinere dagpenger med utdanning særlig for dem uten videregående opplæring.
  
• 
  Sysselsettingsutvalget går inn for en betydelig økning i bruken av midlertidig lønnstilskudd for grupper som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet eller som står i faresonen for å falle ut av det.
  
• 
  LO er i utgangspunktet positiv til økt bruk av lønnstilskudd, men på helt bestemte vilkår. Lønnstilskudd må generelt være ledsaget av tett oppfølging av arbeidstakerne og basere seg på kompetanseheving, og de tillitsvalgte må involveres aktivt. LO så seg nødt til å gi en egen merknad til dette punktet.
  
• 
  Det har vært satt fram flere forslag knyttet til «oppmykning» av stillingsvernet i utvalget. Spesielt har et forslag om prøveansettelser vært foreslått og diskutert. LO har vært klart motstander av et slikt forslag, som ville ført til at allerede utsatte grupper ville blitt fratatt stillingsvernet de første seks månedene i arbeidsforholdet. Forslaget ble ikke tatt med i rapporten.
  
• 
  LO slutter seg i all hovedsak til beskrivelsen av arbeidsmiljø og forebygging, og de fleste av våre merknader er tatt inn i kapitlet. Det er blant annet viktig at det kommer frem at arbeidsmiljøarbeid ikke bare er et virkemiddel for å oppnå økt sysselsetting og lavere sykefravær, men har en verdi i seg selv. Ulikhetsaspektet i forhold til arbeidsmiljø og helseskader er svært viktig, og det beskrives kort forskjeller knyttet til yrke og næringer. Disse ulikhetene kunne vært utdypet noe mer.
  
• 
  Sykefravær og sykelønnsordningen: Diskusjonen var svært preget av ekspertutvalgets opprinnelige forslag om å redusere kompensasjonsgraden fra 100 til 80 prosent av lønnen etter seks måneders sykmelding. LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene klarte å fjerne dette forslaget i sin helhet.
  
• 
  Kapitlet om sykefravær ble betydelig nyansert og balansert i utvalgsarbeidet, bl.a. fordi LO fikk etablert at det ikke er noe hold i at nordmenns holdninger til å arbeide er svakere enn i andre land. Etter betydelige diskusjoner, og selv om det her trengs videre forskning, åpnet utvalget til slutt for at «individer med særskilte helseutfordringer kan i større grad være inkludert i arbeidsstyrken i Norge enn i andre land».
  
• 
  I det hele tatt fikk LO betydelig gjennomslag for en tenkning som vektlegger de mange positive sidene ved den norske sykelønnsordningen og at den virker arbeidsinkluderende.
  
• 
  Utvalgets flertall foreslo en delvis forskyvning av arbeidsgivers finansieringsansvar for sykepenger, slik at korttidsfravær blir billigere og langtidsfravær blir dyrere. Tanken er å styrke arbeidsgivers insentiver til å gjennomføre tiltak som motvirker arbeidstakers langtidsfravær. Flertallet ønsket også å øke arbeidstakers medvirkningsplikt. LO gikk mot disse forslagene og fremmet som eneste medlem i utvalget dissens fordi det med høy sannsynlighet vil gjøre det vanskeligere å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet og medvirkningsplikten er allerede betydelig.
  
• 
  På sikt kan eksempelvis endret arbeidsgiverfinansiering og mulige økte kostnader reise krav om egenandeler for arbeidstakerne og dermed sette vår nåværende og balanserte sykelønnsordning i spill.
  
• 
  Sysselsettingsutvalget vil innføre forsøk med en ny form for arbeidsrelatert uføretrygd der en kan være gradert uføretrygdet og arbeide med en lønn, såkalt trygdejustert lønn, tilpasset ens produktivitet. Dette blir da en offentlig subsidiering av arbeidsgivere som ansetter en uføretrygdet person.
  
• 
  LO kunne ikke akseptere dette forslaget og fremmet her dissens som eneste medlem av utvalget.
  
• 
  Det å bestemme en persons arbeidsproduktivitet som grunnlag for den trygdejusterte lønnen, er en meget komplisert, om ikke umulig oppgave. Ifølge forslaget skal denne bestemmes av NAV, arbeidsgiver og arbeidstaker i fellesskap, der arbeidstaker kan risikere å bli den svake part.
  
• 
  Dette er en måte å måle mennesker på som ordinære arbeidstakere ikke møter. Ordningen kan “smitte” og lede til et press nedover på lønningene for andre sårbare grupper, og til et nytt lavlønnsegment i det norske arbeidsmarkedet. Utover dette er LOs hovedsynspunkt at den store innsatsen må rettes inn mot de som er på ordninger før uføretrygd blir aktuelt.
  
• 
  Rapporten inneholder konstruktive forslag om styrket oppfølging av unge og spesielle tiltak som er relevante for å øke arbeidsdeltakelsen. LO har vært opptatt av at det bør opprettes et eget ungdomsprogram, kanskje med en egen ytelse, og har generelt, også før Sysselsettingsutvalget ble nedsatt, vært positiv til å styrke Kvalifiseringsprogrammet for unge mennesker vesentlig, noe utvalget også foreslår.
  
• 
  LO går mot forslaget om å gjøre det vanskeligere for unge mennesker å motta arbeidsavklaringspenger og fremmet her en dissens. Dette forslaget følger opp ekspertutvalgets og den borgerlige regjeringens aktive innsats for å svekke denne ordningen, for unge især. Noen av disse unge vil etter innstrammingene kunne havne i en meget vanskelig økonomisk situasjon, som vil kunne forverre også deres sosiale og helsemessige situasjon.
  
• 
  Sammen med YS og Unio bemerket LO at sliterordningen knyttet til AFP ikke vil redusere de økonomiske insentivene til å stå lenger i arbeid i nevneverdig grad, om enn i det hele tatt, slik utvalgets flertall hevdet. Sliterordningen avgrenses til de virkelige sliterne i arbeidslivet og som ikke orker eller kan arbeide videre.
  
• 
  Flertallet i utvalget (inkludert LO), alle unntatt KS, YS og Akademikerne, mener at hevingen av aldersgrensen fra 70 til 72 år bør reverseres. En lavere aldersgrense kan føre til færre konflikter i arbeidslivet ved avslutning av arbeidskarrieren, og det gir sterkere insentiver til å ansette eldre arbeidstakere. I så fall vil man kunne fjerne muligheten for bedriftsinterne aldersgrenser, og dermed også kravet om konsekvent praktisering. Hvis aldersgrensen ikke senkes, bør muligheten for bedriftsinterne aldersgrenser bestå. Men kravet om konsekvent praktisering bør uansett fjernes.
  
• 
  Utvalgets flertall, alle unntatt Akademikerne, mener at en heving av øvre aldersgrense til 72 år i staten kan innebære viktige negative konsekvenser både for statlige virksomheter og ansatte.
  
• 
  LO og Unio mente at det må være fullt mulig å la statlige virksomheter bruke det regelverket vi har, slik at flere får mulighet til å fortsette ut over aldersgrensen innenfor de rammer som settes for dette i dag.
  
• 
  Utvalgets medlemmer på arbeidstakersiden reagerte gjennom en merknad videre på beskrivelsen som gis av eldre arbeidstakeres produktivitet. Rapporten beskriver en fallende produktivitet sammenlignet med lønnsutviklingen sent i yrkeskarrieren. Produktivitet er imidlertid et begrep som omfatter et individs bidrag til verdiskapingen i samspill med andre innsatsfaktorer og også organiseringen av arbeidet. Hvilke innsatsfaktorer som utstyr, teknologi og bistand fra andre en arbeidstaker får til rådighet, vil altså påvirke ens produktivitet.
  
• 
  Oppsummerende; LO har lyktes med å vri tenkningen om sykelønnsordningen bort fra et relativt ensidig fokus på at den bidrar til høyt sykefravær og som sådan har ugunstige sider, til at ordningen, som en av verdens beste, i seg selv bidrar til arbeidsinkluderingen.
  
• 
  Videre har LO avvist en nokså instrumentell og forkjært tenkning om arbeidstakerens produktivitet som inngår i forslaget om arbeidsorientert uføretrygd og trygdejustert lønn og når det gjelder eldre arbeidstakere.
  
• 
  Vi har også støttet mange forslag hva gjelder arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikken, tettere oppfølging av unge, satsing på unge i programmer som Kvalifiseringsprogrammet, mm. og gitt viktige innspill også her.
  
• 
  Endelig har LO vist at vi må tenke langt utover en relativt snever økonomisk insentivtenkning om vi skal forstå og kunne gjøre noe med de komplekse utfordringene som preger bestrebelsene på å styrke arbeidsinkluderingen.