Kompensasjonsgrader i inntektssikringssystemet

Kompensasjonsgrader i inntektssikringssystemet

• 
  Først vises hvordan det samlede regelverket virker ved overgang fra arbeid til en inntektssikringsytelse, og ved kombinasjon av inntektssikringsytelse og arbeid. Det er illustrert gjennom noen stiliserte eksempler (figur 5.1 og 5.2).
  
• 
  Deretter presenteres empiri som belyser hvordan kompensasjonsgradene fordeler seg i populasjonen. Fokus er særlig på om det er grupper som har lite å tjene økonomisk på å være i arbeid, både på kort og lang sikt.
  

Figur 5.1 viser kompensasjonsgrad etter skatt ved overgang til mottak av en av inntektssikringsytelsene som er presentert i tabell 5.1. Sosialhjelp er en skjønnsmessig ytelse og er derfor ikke tatt med.

1. 
   Kompensasjonsgrad etter skatt for ulike inntektssikringsordninger. Prosent av tidligere inntekt
   

Figur 5.1 viser at flere av ordningene gir høy kompensasjonsgrad for lave nivåer på tidligere inntekt, noe som skyldes minsteytelser med et fast beløp. Panel B og D viser ordninger med faste beløp uavhengig av inntekt, og her faller kompensasjonsgraden i hele inntektsintervallet.

Uføretrygd gir den høyeste kompensasjonsgraden for lav tidligere inntekt, som følge av det relativt høye nivået på minsteytelsen. For høyere inntektsnivåer er det sykepenger som gir høyest kompensasjonsgrad, siden det gis full kompensasjon.

For midlere nivåer på tidligere inntekt gir uføretrygd og arbeidsavklaringspenger en kompensasjonsgrad etter skatt på om lag 70 prosent. For dagpenger er kompensasjonsgraden noe lavere. Kompensasjonsgraden for dagpenger øker noe i intervallet rundt 160 000 til 210 000 kroner, noe som har sammenheng med regelverket for bostøtte.

Figur C og D viser kompensasjonsgrad etter skatt for en enslig person med ett barn. Barnetillegg innebærer at kompensasjonsnivåene er noe høyere, særlig for uføretrygd som har det høyeste barnetillegget.

Kombinasjon av inntektssikringsytelse og arbeid

Figur 5.2 A og B viser kompensasjonsgraden etter skatt for en mottaker av en inntektssikringsytelse med tidligere inntekt på 4 G³, dersom mottakeren øker sin arbeidsinnsats. Økt arbeidsinnsats gir økt inntekt fra arbeid, men det kan samtidig føre til en avkorting av ytelsen. Figurene viser den samlede inntekten sett i forhold til tidligere inntekt.

For de fleste ytelsene som er illustrert i figurene, er det en begrensning på hvor høy inntekt eller mange timer i arbeid man kan ha før ytelsen faller bort. Når denne grensen er nådd, vil økt arbeidsinnsats gi et økonomisk tap fordi man ikke mottar ytelsen. I de fleste ordningene må personen i så fall arbeide betydelig mer for at det skal motsvare den ytelsen som falt bort.

Helningen på kurvene viser i hvilken grad det lønner seg økonomisk for mottakeren å øke arbeidsinnsatsen. Dette avhenger av avkortingsregler og skatteordninger. For sykepenger er kurven horisontal, noe som skyldes at det er full kompensasjon og dermed full avkorting av arbeidsinntekten.

For de andre ordningene er helningen på kurven positiv, som viser at økt arbeidsinnsats gir en viss økning i samlet inntekt. Der hvor kurvene er brattest, får en mest igjen for å øke arbeidsinnsatsen. Figuren viser at avkortingsreglene kan gi høye kompensasjonsgrader ved kombinasjon av ytelse og arbeid, som i flere tilfeller gjør det lite lønnsomt å returnere til full jobb. Særlig er kompensasjonsgraden høy i uføretrygden. Det skyldes først og fremst fribeløpet på 0,4 G som ikke kommer til avkorting i uføretrygden.

I figur 5.2 er det forutsatt at arbeidsinntekten er den samme som inntekten som ligger til grunn for beregningen av ytelsen. Dette vil i mange tilfeller overvurdere inntektsmulighetene og insentivene til å øke arbeidsinnsatsen, fordi personer med helseproblemer som gir rett til trygd kan ha problemer med å få eller beholde arbeid, og i en del tilfeller må akseptere en lavere timelønn.

Nivået på kompensasjonsgradene avhenger av nivået på tidligere inntekt. Lavere tidligere inntekt ville gitt høyere kompensasjonsgrad på grunn av minsteytelser og tillegg, mens høyere tidligere inntekt ville gitt lavere kompensasjonsgrad.

[:figur:figX-X.jpg]

2. 
   Kompensasjonsgrad etter skatt for ulike inntektssikringsordninger i kombinasjon med arbeidsinntekt. Tidligere inntekt som yrkesaktiv 4 G. Prosent av tidligere inntekt
   

Figur 5.2 C og D viser at kompensasjonsgraden er noe høyere for en enslig mottaker med ett barn, noe som skyldes barnetilleggene i de ulike ordningene. Særlig gjelder dette uføretrygd, som har det største barnetillegget. Siden barnetillegget til uføretrygd er behovsprøvd, reduserer det lønnsomheten ved å øke arbeidsinnsatsen. For overgangsstønad innebærer avkortingsreglene at mottakeren kan beholde deler av ytelsen selv ved 100 prosent stilling. Det gir en kompensasjonsgrad på nær 120 prosent ved fulltidsarbeid.

Hernæs m.fl. (2016) ser på betydningen av inntektssikringsordningene for lønnsomheten av å jobbe, basert på faktiske opplysninger om mottak av ytelser og inntekt for befolkningen. Studien skiller mellom insentiver til å stå i arbeid og insentiver for stønadsmottakere til å komme i arbeid.

For å belyse de økonomiske insentivene ved å stå i arbeid, blir det beregnet hva den enkelte ville kunne motta i trygd ved avgang fra arbeid til et forløp med helserelaterte ytelser. Funnene viser at det for mange er relativt lite å tape på kort sikt, fordi sykepenger gir full kompensasjon. På lang sikt viser beregningene imidlertid store gevinster ved å arbeide framfor å motta trygd, se figur 5.3. Det lyse området viser hva en ville tjent på å jobbe framfor å motta trygd fram til 60 års alder. Jo større de lyse områdene er, jo mer vil personen tjene på å jobbe framfor å motta trygd. Figuren viser at for 30-åringer kan det være store gevinster på lang sikt ved å være i arbeid, men for 50-åringer er gevinstene mindre.

Større gevinster ved å stå i arbeid på lang sikt skyldes både at kompensasjonsgraden er lavere for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd enn for sykepenger, og at man går glipp av en mulig lønnsvekst dersom man går ut av arbeidslivet. Unge i starten av karrieren vil typisk kunne forvente lønnsvekst på lengre sikt. Eldre vil ha relativt mindre å tape i arbeidsinntekt enn yngre. Flere av de eldre har i tillegg offentlige tjenestepensjonsordninger, som også gjør det mindre lønnsomt å stå i arbeid både på kort og lang sikt. Eldre med lav lønn har svake insentiver til å fortsette å stå i arbeid.

Gevinstene er større for yngre, ikke minst på grunn av tapt lønnsvekst. Det kan imidlertid være store forskjeller mellom ulike personer om i hvilken grad de er kjent med de langsiktige gevinstene ved å jobbe. Det vil også være forskjeller i hvor mye vekt som i praksis legges på framtidig inntekt sammenlignet med inntekt her og nå. Fra atferdsøkonomi er det kjent at mange personer kan legge større vekt på kortsiktige enn langsiktige konsekvenser i sine vurderinger (Lavecchia m.fl. 2016). Utålmodige unge med sosiale eller helsemessige problemer og lave ferdigheter og formelle kvalifikasjoner, kan derfor være i fare for å bli fanget i stønadsfeller på tross av store potensielle, langsiktige gevinster ved å komme i arbeid.

[:figur:figX-X.jpg]

3. 
   Estimert inntekt etter skatt fra inntektssikringssystemet og arbeid fram til alder 60 år, etter alder og grunnbeløp (G)
   

Hernæs m.fl. (2016)

Studien ser også nærmere på økonomiske insentiver til å komme i (fullt) arbeid for personer som allerede er stønadsmottakere. Her er det beregnet en hypotetisk arbeidsinntekt for mottakere av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad, dagpenger og sosialhjelp, basert på faktiske opplysninger og inntekt før og etter et forløp med stønadsmottak, se figur 5.4. De aller fleste vil få en økonomisk gevinst ved overgang fra en inntektssikringsytelse til fulltidsarbeid, dvs. at kompensasjonsgraden er lavere enn 100 prosent. De fleste trygdemottakere beregnes til en bruttoinntekt ved overgang til jobb på 3–5 G og kompensasjonsgrad rundt 60–70 prosent. Mottakere av sosialhjelp har gjennomgående lavere kompensasjonsgrader.

I gruppen med høye kompensasjonsgrader og svake arbeidsinsentiver er kvinner, innvandrere og personer som forsørger barn overrepresentert. En mindre gruppe på rundt 5 prosent vil få redusert inntekt ved overgang til fulltidsarbeid. I denne gruppen mottar de fleste enten arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Om lag én av fire mottar dagpenger.

4. 
   Kompensasjonsgrader etter skatt ved overgang fra stønad til arbeid for ulike inntektssikringsordninger. Prosent av estimert inntekt
   

Hernæs m.fl. (2016)

Studien ser også på sammenheng mellom alder og kompensasjonsgrad for trygdemottakere (ikke i figuren). Kompensasjonsgraden er høy for unge uføretrygdede. Den beregnede kompensasjonsgraden faller med alder fordi inntektspotensialet øker med alder. For mottakere av arbeidsavklaringspenger øker kompensasjonsgraden opp til rundt 40 år i beregningene, og faller deretter. Kompensasjonsgraden for personer i 20-årene er i gjennomsnitt beregnet til rundt 65 prosent for mottakere av arbeidsavklaringspenger, og rundt 80 prosent for mottakere av uføretrygd. For sosialhjelpsmottakere er utbetalingene mindre og gevinsten ved å komme i arbeid større. Gjennomsnittlig kompensasjonsgrad for sosialhjelp øker fra drøyt 30 prosent for de yngste til noe under 60 prosent rundt 40 års alder, og faller deretter.

6. 
   
   Download 0,49 Mb.