Oppsummering
Ved utgangen av 2017 mottok i alt 687 000 personer en inntektssikringsytelse, dvs. om lag 20 prosent av befolkningen i aldersgruppen 18–66 år. Andelen har variert noe over tid, og er nå om lag ett prosentpoeng lavere enn i år 2000. Drøyt åtte av ti mottakere av inntektssikring får en helserelatert ytelse. Det tilsvarer om lag 17 prosent av befolkningen i aldersgruppen 18–66 år.
Aldring i befolkningen har isolert sett bidratt til større bruk av helserelaterte ytelser. Samtidig har trygdetilbøyeligheten blant eldre falt betydelig. Innvandring har også bidratt til mindre bruk av helserelaterte ytelser fordi innvandrere gjerne er yngre og i mindre grad har opptjent rettigheter til disse ordningene. Regelendringer har også påvirket bruken av inntektssikring, i litt ulike retninger.
Uføretrygd er den ytelsen som klart flest mottar, særlig gjelder dette for eldre. Mens bruken av uføretrygd har avtatt blant eldre, har bruken av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd steget for yngre. Kvinner mottar oftere helserelaterte ytelser enn menn, og mottakere av helserelaterte ytelser har gjennomgående lavere utdanning enn befolkningen generelt.
Blant voksne personer med lav yrkesinntekt er det et flertall som mottar en inntektssikring fra det offentlige. Blant personer i aldersgruppen 30–59 år med yrkesinntekt under 1 G, er det 70 prosent som mottok inntektssikring på minst 1 G. Blant personer med yrkesinntekt under 1 G i aldersgruppen 18–24 år, er det 20 prosent som mottar inntektssikring, og drøyt halvparten av disse mottar mer enn 1 G.
Å motta en inntektssikringsytelse behøver ikke bety at man står utenfor arbeidslivet. Mange som mottar en ytelse har tilknytning til arbeidslivet, og mange kombinerer ytelse med arbeid. Blant de som mottar helserelaterte ytelser er noe under halvparten enten under utdanning eller har en tilknytning til arbeidslivet som arbeidstaker, arbeidssøker eller tiltaksdeltaker. I dette tallet inngår også de aller fleste sykmeldte siden de har et arbeidstakerforhold. Beregninger av antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser eller mangel på ordinært arbeid tyder på at dette utgjorde 19 prosent av totalt antall personer i alderen 16–67 år.
Det er betydelige forskjeller i varighet og mobilitet mellom ulike inntektssikringsordninger. De fleste som mottar sykepenger og dagpenger, har korte stønadsløp og går tilbake til arbeid. For de med lange sykefravær går halvparten over til arbeidsavklaringspenger, mens nær halvparten av de med avgang fra arbeidsavklaringspenger går over til uføretrygd. Dette understreker betydningen av å forebygge langvarige sykefravær og andre stønadsløp.
Norge har høyt sykefravær og en høy andel mottakere av uføreytelser sammenlignet med mange andre land. I Norge har det vært en liten nedgang i sykefraværet og andelen mottakere av uføretrygd etter en topp på begynnelsen av 2000-tallet, mens nedgangen i Sverige og Nederland har vært mer markert. Norge har derimot færre personer som mottar stønader til arbeidsledige eller sosialhjelp enn disse landene.
Inntektssikringsordninger i Norge og andre land
Inntektssikringsordningenes hovedformål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt når evnen til selvforsørging er bortfalt eller redusert av ulike årsaker. Hensynet til økonomisk trygghet må imidlertid avveies mot andre hensyn, som at sjenerøse ordninger kan svekke insentivene til arbeid.
Det er godt dokumentert at økonomiske insentiver kan påvirke overganger mellom arbeid og trygd også for personer med helseproblemer. Selv om enkelte medisinske tilstander er uforenlig med arbeid, er helseproblemer i mange tilfeller forenlig med større eller mindre grad av arbeid eller aktivitet.
Det norske velferdssystemet har en rekke ulike ordninger for å sikre inntekt når evnen til selvforsørging er bortfalt eller redusert. Ordningene har ulike regler for inngangsvilkår, ytelsesnivåer, varighet, avkorting mot arbeidsinntekt mv. Noen forskjeller er godt begrunnet ut fra ulikheter i målgruppe og formål. Andre forskjeller har ikke en like klar begrunnelse.
Det er både likheter og forskjeller i hvordan inntektssikringsordningene er utformet på tvers av land. I noen grad har det sammenheng med at ulike hensyn er vektlagt ulikt.
De helserelaterte ytelsene i Norge er relativt sjenerøse sammenlignet med ytelsene i mange andre land. Spesielt er kompensasjonsgraden høy i sykepengeordningen. Kompensasjonsgraden for arbeidsledige og uføre er om lag som i sammenlignbare land, men Norge har generelt sett høyere tak på inntekt som inngår i beregning av ytelsen. Minsteytelsene er også generelt høye for unge med helseproblemer.
Flere land har gjennomført betydelige reformer i inntektssikringsordningene de siste tiårene. Sverige har gjennomført flere innstramminger i inntektssikringsordningene, mens Nederland har flyttet mye av ansvaret for helserelaterte ytelser over på arbeidsgivere. Danmark har de senere årene gjort flere endringer for å gjøre inntektssikringsordningene mer arbeidsrettet og for å redusere tilstrømmingen til varig uføretrygd.
Dette kapitlet beskriver inntektssikringsordningene i Norge og enkelte andre land.
Avsnitt 5.1 skisserer ulike hensyn og avveininger som gjør seg gjeldende i forbindelse med utformingen av ordningene. Sysselsettingens betydning for bruken av ytelser omtales i avsnitt 5.2. De økonomiske insentivene i det norske systemet belyses i avsnitt 5.3. Det norske inntektssikringssystemet beskrives i avsnitt 5.4. Her legges det vekt på å få fram forskjeller og ulikheter mellom ordningene. Avsnitt 5.5 beskriver kompensasjonsgradene i de sentrale ytelsene.
Avsnitt 5.6 og 5.7 gir en gjennomgang av ordninger i enkelte andre land, og relevante reformer og utviklingstrekk i disse landene. Til slutt følger en kort oppsummering i avsnitt 5.8.
Ulike hensyn og avveininger
Gode inntektssikringsordninger er en viktig del av velferdssystemet. Ordningenes hovedformål, både i Norge og i andre land, er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt når evnen til selvforsørging er bortfalt eller redusert av ulike årsaker.
Det er imidlertid flere grunner til at hensynet til å sikre økonomisk trygghet ikke kan tillegges all vekt. I utformingen av ordningene må myndighetene avveie flere hensyn mot hverandre:
Sjenerøse ordninger gir økonomisk trygghet, men kan svekke insentivene til arbeid.
Aktivitetskrav kan gi både inntektssikring og gode insentiver, men kan være integritetskrenkende, administrativt krevende og kostbart.
Vektlegging av standardsikring, i den forstand at ytelsene beregnes ut fra tidligere inntekt, gir dyre ordninger. Samtidig blir det mer fordelaktig å være i arbeid. Legitimitet og oppslutning om ordningene kan også forsterkes.
Egenandeler i et sosialforsikringssystem reduserer sjenerøsiteten, men motiverer for å velge arbeid når det er mulig og reduserer faren for overforbruk.
Bedre ytelser til dokumentert syke, som kan oppfattes som «verdig trengende», enn til de som er uten arbeid av andre grunner, kan bidra til medikalisering og at flere blir stående varig utenfor arbeid.
Medfinansiering for arbeidsgivere kan oppmuntre dem til å forebygge fravær, men kan også dempe etterspørselen etter utsatte grupper.
Høye ytelser i starten av et forløp kan gi mottakeren tid til å tilpasse seg et lavere inntektsnivå. En fallende kompensasjonsgrad over tid vil også gi insentiver til å komme seg over i jobb. På den annen side vil en lav ytelse fra begynnelsen synliggjøre de langsiktige konsekvensene av å kunne falle ut av arbeidslivet.
Det er både likheter og forskjeller i hvordan inntektssikringsordningene er utformet på tvers av land. Det kan være mange årsaker til forskjellene. I noen grad har det sammenheng med at ulike hensyn er vektlagt ulikt.
Avveiningen mellom økonomisk trygghet og arbeidsinsentiver
Ut fra fordelingshensyn er det ønskelig med ytelser som sikrer gode levekår, uavhengig av tidligere inntekt. Samtidig taler hensynet til gode insentiver til arbeid, finansiell bærekraft og legitimitet til inntektssikringssystemet for at ytelsenes sjenerøsitet må begrenses. Det skal lønne seg å arbeide framfor å motta ytelser, og det er viktig at systemet ikke skaper såkalte «stønadsfeller», der kombinasjonen av ulike ytelser og skatt innebærer at stønadsmottakere tjener lite eller til og med taper på å arbeide. Forskning viser at ordningene som skal bidra til god inntektssikring og fordeling, samtidig kan trekke i retning av redusert arbeidstilbud (se avsnitt 5.3).
Stønadsfeller er uheldige, ikke bare fordi de kan ha betydelige negative effekter på arbeidstilbudet, men også fordi de kan undergrave mulighetene til å forbedre sin økonomiske situasjon ved å utnytte egen arbeidsevne. Gevinsten av å jobbe er imidlertid trolig større på lang sikt, og stønadsfeller oppstår i første rekke på kort sikt. Det som kan være økonomisk gunstig på kort sikt (stønad), er dermed ikke nødvendigvis gunstig på lang sikt (selvforsørging ved eget arbeid). Slike tilfeller illustrerer at trygdesystemet på et vis kan skape en del av den fattigdommen det er ment å motvirke.
Særlig kan det for unge mennesker være vanskelig å overskue de langsiktige konsekvensene av å være i arbeid. Det kan derfor være uheldig dersom nivået på ytelsene for unge i inntektssikringsordningene er høyt sammenlignet med inntektene til jevnaldrende som ikke mottar en ytelse.
For enkelte innebærer det et økonomisk tap å gå fra ytelse til arbeid, mens det for en større gruppe er relativt lite å tjene rent økonomisk, se avsnitt 5.5. Særlig personer i den nedre delen av inntektsskalaen kan ha høye ytelser sammenlignet med lønnen i jobbene som ellers ville vært aktuelle. Det har sammenheng med relativt høye minsteytelser i enkelte ordninger, og muligheten til å kombinere med ulike tillegg, som barnetillegg og bostøtte. Relativt høye ytelser for disse gruppene kan redusere overgangen til jobb. Effekten synes særlig sterk for innvandrergrupper fra lavinntektsland (Bratsberg m.fl. 2018a). Regler for avkortning mot arbeid mens man mottar en ytelse kan bety at det for noen er lite lønnsomt, på kort sikt, å ta deltidsarbeid.
Den innebygde konflikten mellom hensynet til arbeidsinsentiver og til sosial fordeling kan forsterkes av gode minsteytelser og behovsprøvde tillegg for forsørgelsesbyrde og andre særskilte utgiftsbehov. Slike ytelser og tillegg kan være målrettede og effektive for å redusere fattigdom, men kan samtidig bidra til stønadsfeller. Det gjelder særlig når ulike ytelser, skatt og egenbetaling ses i sammenheng. I Norge er bruk av behovsprøvde ytelser forholdsvis begrenset. Tilleggene i dagpenger og arbeidsavklaringspenger til forsørgelse av barn under 18 år gis etter faste satser. Barnetillegget i uføretrygden er imidlertid behovsprøvd mot inntekt i husholdningen, og kan dermed gjøre det mindre attraktivt å øke inntekten, fordi tillegget kan reduseres eller falle helt bort. Dette vil i første rekke gjelde de som forsørger mange barn, og som vil få lav inntekt hvis de jobber.
Fritid er et gode for de fleste, selv om deltakelse i arbeidslivet også har en verdi i form av selvrealisering, sosial kontakt mv. Det innebærer at potensielle negative effekter på arbeidstilbudet i større eller mindre grad kan gjøre seg gjeldende, selv om det isolert sett er en økonomisk gevinst ved å arbeide. Det er altså ikke bare et spørsmål om det skal lønne seg å jobbe eller ikke, men også om hvor mye det skal være å tjene på å jobbe.
Rause ordninger gir svakere insentiver til arbeid, og et lavere arbeidstilbud. Gode insentiver til arbeid er dermed også en forutsetning for et finansielt bærekraftig velferdssystem. I tillegg kan finansieringen av ordningene gjennom skatt på arbeid, hemme både etterspørselen etter arbeidskraft og tilbudet av arbeidskraft.
Mottakere av ytelser er en sammensatt gruppe. Noen vil med visse anstrengelser kunne øke sitt arbeidstilbud. Andre finner ikke passende arbeid, eller er for syke til å arbeide. Hensynet til arbeidstilbudet taler isolert sett for å redusere stønadsnivåer, men ikke alle vil ha mulighet til å endre sin tilpasning. De som står uten muligheter i arbeidsmarkedet vil ved lavere stønadsnivå få redusert sin velferd. Det kan imidlertid være vanskelig å identifisere de gruppene eller personene som ikke kan endre sin tilpasning.
Aktivitetskrav kan gi inntektssikring og gode insentiver, men kan være integritetskrenkende, administrativt krevende og kostbart
Det er flere faktorer enn det økonomiske nivået på ytelsene som påvirker den enkelte. Inntektssikringsordningenes varighet, krav til egeninnsats, aktiv oppfølging og sanksjoner kan ha vel så sterk virkning på insentivene som ytelsenes kompensasjonsnivå. Krav til aktivitet for stønadsmottakere kan i noen grad løse dilemmaet mellom behovet for økonomisk trygghet og gode arbeidsinsentiver.
Å stille krav til aktivitet i inntektssikringsordningene bidrar til å motvirke passivitet, bedrer insentivene for overgang til jobb og gir legitimitet til velferdsordningene. På denne måten har aktivitetskravene en selvstendig funksjon i velferdsordningene, i tillegg til at de konkrete aktivitetene det stilles krav om i form av behandling, tiltak mv. bidrar til å bedre brukerens forutsetninger for å delta i arbeidslivet. Krav til aktivitet vil gi økte insentiver til å søke arbeid, ettersom alternativet ikke er fritid.
Arbeidslinjen innebærer at ordningene blir koblet til virkemidler for å få folk tilbake til arbeidslivet. Det gjelder blant annet individuell oppfølging og bruk av ulike arbeidsrettede tiltak i de midlertidige inntektssikringsordningene, krav til den enkelte bruker om aktivitet og arbeid mv. For å motvirke fattigdom og skape utjevning er det avgjørende at ordningene så langt som mulig understøtter deltakelse i arbeidslivet. Aktivitetskrav er nærmere drøftet i kapittel 10.
Bruken av aktivitetskrav har imidlertid også en kostnadsside for myndighetene. Aktivitetskrav må følges av at det gis tilbud om aktiviteter som oppfattes som meningsfulle for brukerne, og som så langt som mulig styrker deres forutsetninger for å komme i ordinært arbeid. Kravene må etterleves, og eventuelle brudd må sanksjoneres. Alt dette krever betydelige ressurser. I tillegg er det viktig at kravene oppfattes som rettferdige og rimelige ut fra den enkeltes helsetilstand og andre utfordringer. Omfattende eller belastende aktivitetskrav som virker urimelige eller meningsløse, vil kunne oppfattes som integritetskrenkende.
Vektlegging av standardsikring
De norske inntektssikringsordningene er i stor grad preget av et ønske om standardsikring, i den forstand at ytelsene beregnes ut fra tidligere inntekt. Her skiller Norge seg til dels fra andre land, som i større grad har faste ytelser og lavere maksimale ytelsesnivåer, se avsnitt 5.6. I Norge er ordningene med sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og dagpenger utformet for å sikre den enkelte mot for sterk nedgang i inntekt sammenlignet med inntekt som yrkesaktiv. Standardsikringen blir likevel begrenset ved at det er et tak på 6 G, om lag 580 000 kroner, i beregningen av disse ytelsene.
Standardsikring innebærer at inntektssikringssystemet blir dyrere, noe som kan ha uheldige effekter for sysselsettingen når det finansieres gjennom skatt på arbeid og kapital. Samtidig kan et slikt system også ha gunstige virkninger på sysselsettingen ved at opptjening av rettigheter til inntektssikring gjør det mer lønnsomt å være i arbeid. Tryggheten som oppnås gjennom sikring av inntekt, og tjenester og vilkår knyttet til ytelsene, kan bidra til å øke arbeidstilbudet. Standardsikring innebærer at inntektssikringen også kan gi god kompensasjon for arbeidstakere med middels og høyere inntekter.
Egenandeler reduserer sjenerøsiteten, men motiverer til arbeid og reduserer faren for overforbruk
Inntektssikringsordningene fungerer som et obligatorisk forsikringssystem, som forsikrer befolkningen mot risikoen for å miste evnen til å forsørge seg selv som følge av sykdom eller mangel på arbeid. Det er en organisering som er administrativt rimelig. Samtidig unngår man et skjevt utvalg av forsikringstakere, der en overvekt av medlemmer med høy risiko fører til høye forsikringspremier, slik at personer med lav risiko ikke får motiver for å forsikre seg.
Gode offentlige inntektssikringsordninger bidrar videre til at både arbeidstakere og arbeidsgivere er villige til å ta risiko, noe som blant annet letter omstillinger og bidrar til innovasjon i næringslivet. For arbeidsledige gir økonomisk trygghet rom til å tenke langsiktig, og dermed bedre muligheter for å komme tilbake i en varig jobb som passer med kompetansen. Gode forsikringsordninger dersom arbeidsinntekten faller bort, gjør det også gunstig å være i arbeid i utgangspunktet.
Samtidig vil en forsikring mot inntektsbortfall kunne endre individers atferd, og dermed påvirke muligheten for at behovet for inntektssikring oppstår (atferdsrisiko). Dette kan påvirke hvor sterkt den enkelte anstrenger seg for å komme i jobb, eller bli værende i jobb. En lignende problemstilling gjelder når rapportering om egen situasjon kan påvirke muligheten for at forsikring utløses (rapporteringsrisiko). De omfattende kravene som stilles til dokumentasjon av nedsatt inntektsevne for rett til uføretrygd, må ses på bakgrunn av dette. Rapporteringsrisiko vil likevel være en problemstilling for alle typer forsikringsordninger, offentlige som private.
For å redusere faren for slike vridninger og tilpasninger bør det være innslag av egenandeler i alle ytelser.
Ytelser ved helseproblemer sammenlignet med andre årsaker til mangel på arbeid
De fleste land har inntektssikringsordninger som krever at det er dokumentert at evnen til å forsørge seg gjennom eget arbeid er redusert av helsemessige årsaker. Et spørsmål er om personer med helseproblemer skal ha ytelser som er høyere, mer tilgjengelige eller med lengre varighet enn andre som ufrivillig er uten arbeid. I en del tilfeller kan det fastslås med sikkerhet at den medisinske tilstanden er uforenlig med arbeid, og at dette er en varig tilstand. Da er det mindre grunn til å bekymre seg for at ytelsene kan svekke insentivene til arbeid. Det er imidlertid mer typisk at det er vanskelig å fastslå i hvilken grad et helseproblem begrenser mulighetene en person har til å delta i arbeidslivet.
Mange mennesker har en viss grad av helseutfordringer, og disse kan variere over tid. Det vil dessuten være stor grad av asymmetrisk informasjon mellom individet og det myndighetsorganet som skal avgjøre om kriteriene for å få en helserelatert ytelse er oppfylt. Det betyr at den enkeltes valg og motivasjon kan ha betydning for tilgangen til ytelsene.
Samtidig er det dokumentert at det kan være uheldig for framtidige utsikter i arbeidsmarkedet å få en helserelatert ytelse framfor for eksempel arbeidsledighetstrygd, fordi det svekker overgangen til jobb, se kapittel 6. Videre er arbeid og aktivitet i mange tilfeller helsefremmende. Det er derfor viktig at inntektssikringsordningene motiverer til at personer med helseproblemer i størst mulig grad er i arbeid eller aktivitet.
Ofte vil det være sammensatte problemer som ligger bak at en person har utfordringer med å komme i, eller forbli i arbeid. Der hvor hovedutfordringene mer er knyttet til kompetanse enn helseproblemer, kan det være uheldig å gi en helserelatert ytelse. Dette kan tilsi at helserelaterte ordninger ikke bør være mye bedre for arbeidstaker mht. ytelsesnivå og varighet enn de ordningene som ikke krever en medisinsk diagnose.
En mulig løsning kan være å forbeholde høye og langvarige ytelser til visse medisinske diagnoser som anses som klart uforenlige med arbeid. En del land har systemer som et stykke på vei bygger på et slikt prinsipp. I praksis kan det imidlertid være krevende å trekke en slik grense. Dette skyldes blant annet at det ofte vil være variasjon i alvorlighetsgrad innenfor en gitt diagnose.
Kostnader for arbeidsgivere oppmuntrer til å forebygge fravær, men kan også dempe etterspørselen etter utsatte grupper
Trygdeordninger påvirker etterspørselen etter arbeidskraft direkte når arbeidsgivere er med å finansiere ordningene. I Norge gjelder dette i hovedsak sykepengeordningen, der arbeidsgiver som hovedregel betaler lønn under sykdom de første 16 dagene, og dagpenger under permittering, der arbeidsgiver har lønnsplikt en del av perioden.
I Nederland er dette utviklet til at arbeidsgiver har et medansvar for å finansiere helserelaterte ytelser også etter at arbeidsforholdet er avsluttet, direkte eller gjennom forsikringsordninger, også for helseproblemer som ikke er knyttet til jobben, se avsnitt 5.7.3. Slike systemer og regler medfører isolert sett at arbeidsgivere får et insentiv til å forebygge fravær, men kan også føre til at arbeidsgivere vil være mindre tilbøyelige til å ansette personer som anses å ha stor risiko for sykefravær og uførhet.
Systemet i Nederland innebærer større økonomisk risiko for arbeidsgivere knyttet til sykdom og uførhet for fast ansatte, enn for midlertidig ansatte. Selv om arbeidsgivere i noen grad kan kjøpe forsikring som dekker denne risikoen, er det indikasjoner på at dette har ført til sortering av nye ansatte inn i faste og midlertidige stillinger etter helse (Koning og Lindeboom 2015).
Tidsprofil for kompensasjonsgrad
Et viktig valg ved utforming av helserelaterte trygdeytelser er tidsprofilen for kompensasjonsgraden. Det mest vanlige er en relativt høy kompensasjonsgrad i begynnelsen, og så reduksjon etter en viss tid og etter hvert kanskje stopp av ytelsen. Det er delvis tilfelle for en person som først er sykmeldt med 100 prosent kompensasjon, og deretter går over på arbeidsavklaringspenger og uføretrygd (normalt 66 prosent kompensasjon). I mange land er arbeidsledighetstrygden fallende over tid og med begrenset varighet. I Norge har alle inntektssikringsordninger begrenset varighet, bortsett fra uføretrygden, og innenfor hver ordning er kompensasjonsgraden konstant over tid.
Fra et faglig perspektiv bør tidsprofilen for kompensasjonsgraden for de helserelaterte trygdeordningene avhenge av avveiningen mellom inntektssikring og økonomiske insentiver. En begrunnelse for en relativt høy kompensasjonsgrad i starten av et sykdomsforløp er at det kan gi trygdemottakeren mer tid til å tilpasse seg et lavere inntektsnivå. En fallende kompensasjonsgrad over tid kan begrunnes med at dette gir trygdemottakeren sterkere insentiver til å komme seg over i jobb, fordi trygdemottakeren innser at trygden vil bli lavere over tid.
Det er imidlertid også argumenter for at ytelsene ikke bør være for høye i starten av forløpet. En årsak er at mottakere av ytelser ikke alltid overskuer de fulle, langsiktige konsekvensene av å bli stående varig uten arbeid. Dette gjelder trolig i særlig grad unge mennesker, som også har mange potensielle år igjen i arbeidslivet. Isolert sett kan det trekke i retning å synliggjøre disse konsekvensene gjennom en reduksjon i kompensasjonsgraden allerede i starten av et forløp.
I en ny studie om arbeidsledige i Sverige, finner Kolsrud m.fl. (2018) støtte for at betydningen av økonomiske insentiver er sterkest tidlig i ledighetsperioden, i den forstand at lavere trygd tidlig i ledighetsperioden gir større reduksjon varigheten på ledigheten enn lavere trygd sent i ledighetsperioden. En viktig årsak til dette er at de korttidsledige blir mer påvirket av økonomiske insentiver enn langtidsledige, som uansett har større vansker med å finne jobb. Kolsrud m.fl. finner også at den arbeidslediges konsum faller over tid, og at det taler for at inntektssikringsbehovet vokser over tid. Samlet kan dette tale for at kompensasjonsgraden i arbeidsledighetstrygden bør stige over tid, i motsetning til den vanlige argumentasjonen om en fallende kompensasjonsgrad. Det er imidlertid ikke klart om Kolsrud m.fl. sine resultater er relevante for andre inntektssikringsordninger, der tidsprofilen for betydningen av økonomiske insentiver kan være en annen.
| 