En høyere sysselsettingsandel vil vanligvis bety at flere kan forsørge seg selv og at færre har behov for å bli forsørget gjennom offentlige ytelser. Samtidig innebærer opptjeningsbaserte rettigheter at flere kan benytte seg av slike ordninger, når flere har vært i jobb. Sammensetningen av de sysselsatte kan også påvirke bruken av ulike ordninger.
Færre i jobb gir flere på trygd
Sammenhengen mellom sysselsetting og bruk av ytelser varierer mellom ytelser, og kan være ulik på kort og lang sikt.
En nedgangskonjunktur med fallende sysselsettingsandel medfører økt ledighet og at antallet mottakere av dagpenger stiger.
Bruk av helserelaterte ytelser kan også øke i en konjunkturnedgang. Lima (2016) studerer fem fylker som ble rammet av nedgangen i oljeprisen og økende arbeidsledighet fra høsten 2014. Andelen sykmeldte som brukte opp sykepengerettighetene sine og tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger økte markant fra 2013 til 2015/2016, sammenlignet med kontrollfylker.
Når det gjelder sykepenger, har det vært vanlig å anta en prosyklisk sammenheng, dvs. at sykefraværet går opp når sysselsettingen går opp, jf. Palme og Persson (2019). Det forklares ofte med to mekanismer. For det første er det en seleksjonseffekt, hvor sammensetningen av de sysselsatte endres over konjunkturene, ved at sysselsettingen blant marginale grupper med høy risiko for sykefravær går opp når sysselsettingen går opp. For det andre er det en disiplineringseffekt, ved at arbeidstakere kan føle at jobbene er sikre under høykonjunktur, og derfor lettere kan være sykmeldt enn når arbeidsmarkedet er dårlig og jobbene føles mer usikre. Forskningen gir ikke entydige svar på hvordan konjunkturer og arbeidsmarkedet påvirker sykefraværet i Norge, se faggruppen for IA-avtalen (2018).
Det finnes også eksempler på at sykefravær kan brukes som et alternativ til permittering eller arbeidsledighet (Godøy 2014). Nossen (2014) studerer utviklingen i legemeldt sykefravær i perioden 2000–2012 og finner at det er færre nye sykefraværsforløp når arbeidsledigheten er høy, i tråd med disiplineringshypotesen. Samtidig øker den gjennomsnittlige varigheten av sykefraværene når ledigheten øker. Berg m.fl. (2015) finner at arbeidstakere ikke hadde noe stort omfang av overforbruk av sykepenger framfor dagpenger under lavkonjunkturen i bygg- og anleggsbransjen i kjølvannet av finanskrisen. Imidlertid fant de at i bedrifter som gjorde midlertidige justeringer i aktivitetsnivået ble det benyttet sykmelding i stedet for permittering i større grad enn de som gjorde varige endringer i aktivitetsnivået.
Kortsiktige endringer kan gi større langsiktige virkninger
Sammenhengen mellom sysselsetting og bruk av ytelser avhenger også av om man vurderer dette på kort eller lang sikt. De fleste ledige kommer raskt i arbeid igjen, men noen forblir ledige i lengre perioder. Noen av disse forsvinner etter hvert ut av arbeidsstyrken, og en stor andel ender opp på helserelaterte ytelser eller pensjonerer seg tidlig. Som beskrevet over kan økt ledighet føre til økt bruk av sykepenger. Dette tyder på at det som i utgangspunktet er et ledighetsproblem kan føre til økt mottak av helserelaterte ytelser. Bratsberg m.fl. (2013) fant at tap av arbeid øker risikoen for uførhet markant og det forklarer en betydelig andel av omfanget av uføre i Norge. Slik kan en midlertidig svikt i etterspørselen etter arbeidskraft få langsiktige konsekvenser for arbeidstilbudet og bruken av ytelser.
Sysselsetting og bruk av trygdeordninger er selvforsterkende via flere indirekte mekanismer. Det er for eksempel tegn på at normer og holdninger spiller en viktig rolle for bruk av velferdsstatens goder. Forskning har avdekket at trygdebruk blant personer i nærmiljøet påvirker sannsynligheten for at man selv benytter helserelaterte trygdeordninger som sykepenger eller uføretrygd (Rege m.fl. 2012; Lindbeck m.fl. 2016; Grasdal 2016; Palme og Persson 2019). Det er også holdepunkter for at foreldres sysselsetting og trygdebruk påvirker i hvilken grad deres barn er i jobb eller på trygd mange år senere (Dahl m.fl. 2014; Bratberg m.fl. 2015). Dette innebærer at endringer i sysselsetting og trygdebruk kan vokse seg større gjennom påvirkning over generasjoner.
Høy sysselsetting betyr at mange har rettigheter og kan bruke ordningene
Høy sysselsetting innebærer at mange opparbeider seg rettigheter i trygdesystemet. Høy sysselsetting i befolkningen vil dermed kunne føre til høyt trygdeforbruk, fordi mange har opparbeidet rettigheter til trygd.
I arbeidsmarkedet er det stadig omstillinger og bevegelser mellom jobber, og mellom arbeid, ledighet og utenfor arbeidsstyrken. Hvert år forsvinner om lag ti prosent av arbeidsforholdene, mens like mange kommer til. Norsk forskning har vist at omstillinger med nedbemanninger og bedriftsnedleggelser fører til økt risiko for at berørte arbeidstakere forlater arbeidsstyrken og mottar uføretrygd på lengre sikt (Rege m.fl. 2009; Huttunen m.fl. 2011; Bratsberg m.fl. 2013).
Høy sysselsetting kan også bety at flere marginale grupper er i jobb og at potensialet for trygdebruk øker, jf. omtalen av seleksjonseffekten i sykepenger over. En økning i sysselsettingsandelen vil derfor kunne innebære at behovet for å benytte bestemte ordninger fra tid til annen vil øke for de sysselsatte under ett. Det skal likevel mye til for at dette gir betydelige utslag. Et regneeksempel kan illustrere dette. La yrkesdeltakelsen være 80 prosent, ledigheten 4 prosent, og sykefraværet 5 prosent. Dersom yrkesdeltakelsen øker med 2 prosentpoeng, og de nye personene i arbeidsstyrken har en ledighetsrate og et sykefravær på 10 prosent, øker den samlede arbeidsledigheten og det totale sykefraværet begge med 0,1 prosentpoeng.
Likevektseffekter av trygdeordninger
Inntektssikringsordningene, og særlig dagpengeordningen, har en viktig funksjon som automatisk stabilisator i økonomien ved konjunktursvingninger. Gjennom å sikre inntekt for arbeidsledige bidrar dagpenger til å stabilisere det private konsumet, og forebygge mislighold av gjeld. En stabil økonomi og en sikkerhet for det private konsumet i dårlige tider er gunstig for investeringer og etterspørselen etter arbeidskraft.
Velferdsordningene er finansiert gjennom den generelle beskatningen. En vesentlig del av statens inntekter kommer fra skatt på arbeid, i form av inntektsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift. Skatter som gjør arbeidskraft dyrere, direkte og indirekte gjennom lønnsdannelsen, fører til en vridning av innsatsfaktorene fra arbeid mot kapital. Skattlegging av inntekt og utforming av ytelser kan til sammen skape tilfeller med svake insentiver til å jobbe. Dette må holdes opp mot gunstige virkninger gjennom fordeling og andre virkninger på samlet etterspørsel og sysselsetting. Det er dermed ingen entydig sammenheng. De skandinaviske landene kombinerer omfattende inntektssikring med høy sysselsetting.
| 