Oppsummering av forslag
Andelen unge under 30 år på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger har økt fra 3,4 prosent i år 2000 til 5,1 prosent i 2017. Økt andel på arbeidsavklaringspenger utgjorde det meste av denne økningen. Mottak av helserelaterte ytelser innebærer en høyere sannsynlighet for å bli stående varig utenfor arbeidslivet. Unge har potensielt mange år foran seg i arbeidslivet. Dersom de blir stående utenfor, har det en stor kostnad både for den enkelte og samfunnet.
For mange unge på arbeidsavklaringspenger er helseproblemene ikke nødvendigvis hovedårsaken til at de er uten arbeid. For denne gruppen kan mottak av en helserelatert ytelse føre til overdrevet fokus på helsemessige utfordringer og svekke mulighetene til å komme i arbeid. Ekspertgruppen foreslår derfor flere tiltak for å redusere tilstrømmingen av unge til arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Forslaget har følgende hovedelementer:
Minsteytelsen i arbeidsavklaringspenger reduseres for personer under 25 år. Minsteytelsen bør differensieres innenfor denne aldersgruppen, slik at den er lavest for de yngste, i tråd med inntektsnivået for de som ikke mottar ytelser. Det kan være grunn til å skille mellom hjemmeboende og borteboende, særlig for de eldste i denne aldersgruppen. En egnet ordning kan være at:
Unge under 20 år får en minsteytelse på 3/4 G.
Unge i alderen 20–22 år gis en minsteytelse på 2/3 av 2 G, dvs. lik dagens kvalifiseringsstønad og introduksjonsstønad for de under 25 år.
For personer i alderen 23–24 år får hjemmeboende en minsteytelse på 2/3 av 2 G, og borteboende får minsteytelse etter samme regler som øvrige eldre mottakere, dvs. 2 G.
Endringene skal kun gjelde nye tilfeller. De som får ytelse basert på tidligere inntekt som overstiger minsteytelsen, vil ikke påvirkes av forslaget.
Oppheve minsteytelsen som ung ufør for mottakere av arbeidsavklaringspenger.
For personer under 30 år som ikke kommer fra maksimal sykepengeperiode og som ikke har opparbeidet et beregningsgrunnlag for arbeidsavklaringspenger på minst 1,5 G, kreves det at arbeidsevnen må være nedsatt av helsemessige årsaker en viss periode før arbeidsavklaringspenger kan innvilges.
Ved et første vedtak om uføretrygd for unge personer, gjøres en eksplisitt vurdering av om det er muligheter for at arbeidsevnen kan bli bedre med tiden. I tilfeller der det vurderes at det kan være slike muligheter, bør det inngå i uførevedtaket at uføretrygden, herunder graderingen, skal bli revurdert etter et visst antall år.
Vurdere å endre regelverket for kvalifiseringsprogrammet slik at det ikke er subsidiært til de statlige ytelsene.
Gjøre endringer i ansvarsforholdet mellom stat og kommune som kan bidra til økt bruk av kvalifiseringsprogrammet, og eventuelt gjennomføre forsøk med disse.
En ny sykepengeordning
Sykepengeordningen er viktig for velferd og trygghet for arbeidstakerne. Samtidig innebærer sykefravær store kostnader for arbeidsgivere og samfunnet for øvrig. Langvarig sykefravær kan føre til at arbeidstakere kommer over på andre helserelaterte ytelser og etter hvert mister tilknytningen til arbeidslivet. Det er derfor behov for tiltak for å redusere sykefraværet.
Omfattende forskning viser at økonomiske insentiver for arbeidstakere og arbeidsgivere er viktig for omfanget av sykefraværet. Et sentralt problem i den nåværende sykepengeordningen er at arbeidsgivernes kostnader i hovedsak er knyttet til korttidsfraværet, som trolig er den delen av fraværet som arbeidsgiverne i minst grad kan påvirke. Det er også for lite bruk av gradert sykmelding, til tross for at forskning tyder på at økt bruk av gradering kan bidra til redusert sykefravær.
Vi foreslår endringer i sykepengeordningen med sikte på å begrense langvarig sykefravær. Det kan gjøres ved å øke arbeidsgivers finansieringsansvar for langtidsfraværet innenfor en kostnadsnøytral ramme, på en måte som styrker arbeidsgivers insentiver til å bidra til graderte sykmeldinger. Konkret foreslår vi at den initiale arbeidsgiverperioden forkortes fra 16 til 7 dager, og at arbeidsgiver i resten av sykefraværsperioden dekker 10 prosent av sykepengene opp til 50 prosent av fulle sykepenger og deretter anslagsvis 25 prosent av sykepenger ut over dette.
For å gi arbeidstaker et økonomisk insentiv til å bruke gradert sykmelding, foreslår vi at gradering skal gi forlengelse av den maksimale varigheten på sykepengeperioden. Konkret foreslår vi at maksimal sykmeldingsperiode settes til tolv fulltidsmåneder, med øvre grense på samlet fraværsperiode på 18 måneder ved gradert sykmelding. For å redusere sykefraværet foreslår vi å redusere kompensasjonsgraden for arbeidstaker til 80 prosent etter seks fulltids fraværsmåneder.
For sykmeldte med gode utsikter til å komme tilbake til samme arbeidsgiver, bør det være mulig å forlenge sykepengeperioden ytterligere, men i så fall med samme kompensasjonsgrad som ved arbeidsavklaringspenger.
Personer som sykmeldes rett før et arbeidsforhold tar slutt bør likebehandles med personer som sykmeldes rett etterpå. Det taler for at sykepenger bør opphøre når et arbeidsforhold tar slutt, eller at sykepengene baseres på dagpenger dersom den sykmeldte kvalifiserer for slik stønad.
I dette kapitlet drøftes det hvordan justeringer i utformingen av sykepengeordningen kan bidra til å redusere langtidsfravær og utstøting fra arbeidslivet. Det gjelder kompensasjonsgrad og varighet for arbeidstakere, og arbeidsgivers finansieringsansvar for sykepenger. Sykepengeordningen kan påvirke både antall fravær, fraværenes varighet og om den sykmeldte holder kontakten med arbeidsplassen gjennom gradert sykmelding. Omtalen må ses i sammenheng med kapittel 11 som drøfter tiltak knyttet til oppfølgingen av sykmeldte.
I mandatet er ekspertgruppen bedt om å vurdere mulige tiltak for å øke yrkesdeltakelsen blant personer som har nedsatt funksjonsevne, nedsatt produktivitet eller ikke kan jobbe full tid. Ekspertgruppen er også bedt om å vurdere om offentlige overføringer og støtteordninger til personer i yrkesaktiv alder er tilstrekkelig formålsrettet og egnet til å støtte opp under økt yrkesdeltakelse og sysselsetting.
Avsnitt 7.1 drøfter hvilken betydning utformingen av sykepengeordningen har for atferden til arbeidsgiver og arbeidstaker. Avsnittene 7.2 og 7.3 omhandler mulige justeringer i de ulike elementene i sykepengeordningen, med sikte på å gi henholdsvis arbeidstakere og arbeidsgivere sterkere insentiver til å redusere sykmelding, og for å stimulere til mer bruk av gradert sykefravær. Avsnitt 7.4 diskuterer sykepenger for personer som ikke har en arbeidsgiver. Avsnitt 7.5 drøfter spørsmål knyttet til overgangen fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger. Ekspertgruppens forslag til ny sykepengeordning oppsummeres i avsnitt 7.6.
|
