Utviklingen i mottak av inntektssikring etter 2000
Ved utgangen av 2017 mottok i alt 687 000 personer en inntektssikringsytelse, dvs. om lag 20 prosent av befolkningen i aldersgruppen 18–66 år. Andelen har variert noe over tid, og er nå om lag ett prosentpoeng lavere enn i 2000. Drøyt åtte av ti mottakere får en helserelatert ytelse, dvs. 17 prosent av befolkningen i aldersgruppen 18–66 år.
Siden 2000 har det vært en økning i andelen unge som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Det har vært en betydelig økning i uføretrygding av 18-åringer, i hovedsak på grunn av ulike typer fysisk eller psykisk utviklingshemming eller alvorlige psykiske lidelser. Det har også vært økning i tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger og uføretrygd blant personer i 20-årene, og andelen 29-åringer på disse ordningene har økt fra 5,2 prosent i 2000 til 6,3 prosent i 2017.
Aldring i befolkningen har isolert sett bidratt til mer bruk av helserelaterte ytelser. Men samtidig har trygdetilbøyeligheten blant eldre falt kraftig. Innvandring har også bidratt til mindre bruk av helserelaterte ytelser, fordi innvandrere gjerne er yngre og i mindre grad har opptjent rettigheter til disse ordningene. Regelendringer har også påvirket utviklingen for inntektssikringsordningene. Endringene har trukket i litt ulike retninger.
Mottak av en inntektssikringsytelse behøver ikke bety at man står utenfor arbeidslivet. Mange som mottar en ytelse har tilknytning til arbeidslivet, og mange kombinerer ytelse med arbeid. Dette gjelder både de som er varig uføre og de som har korte sykefravær. Blant de som mottar helserelaterte ytelser, er noe under halvparten enten under utdanning eller har en tilknytning til arbeidslivet som arbeidstaker, arbeidssøker eller tiltaksdeltaker.
Sammenlignet med andre land har Norge få personer på ledighetstrygd, men derimot et høyt sykefravær og en høy andel mottakere av uføreytelser. Selv om Norge har opplevd en liten nedgang i sykefraværet og uføreandelen siden toppen på begynnelsen av 2000-tallet, har nedgangen vært sterkere i Sverige og Nederland.
Inntektssikringsordninger – mål og avveininger
Gode inntektssikringsordninger er viktig for velferd og økonomisk trygghet, gjennom sikring av inntekt når evnen til selvforsørging er redusert eller falt bort. I Norge kan systemet ses som en offentlig forsikringsordning, der både ytelsene og finansieringen gjennom skattesystemet er knyttet til inntekt. En slik forsikringsordning har gunstige virkninger for velferd og effektivitet. Hvis en person mister sin inntekt på grunn av uførhet eller tap av jobb, vil mottak av trygd dempe inntektstapet og dermed dempe de negative velferdsvirkningene. Trygden kan også gi personen tilstrekkelig tid til å bli arbeidsdyktig og finne en annen jobb. Det faktum at arbeidsinntekter gir opptjening til trygdeytelser, kan også styrke insentivene til å komme i jobb.
Trygdesystemet i Norge innebærer betydelig omfordeling, blant annet ved at det er minsteytelser eller faste satser uavhengig av inntekt i de fleste ordningene, og et øvre tak for beregning av alle ytelser. Omfordelingen demper negative virkninger ved lav inntekt og inntektsbortfall som skyldes helseproblemer eller mangel på arbeid. En slik inntektsutjevning motvirker fattigdom, og kan ha gunstige virkninger på utdanning for hele befolkningen samt veksten i økonomien.
Som alle forsikrings- og omfordelingssystemer har disse ordningene også uheldige insentiv- og atferdsvirkninger. Når inntektstapet blir helt eller delvis kompensert ved ytelser fra det offentlige, vil personen som rammes ha svakere insentiver til å forhindre inntektstapet. En egenandel slik at det ikke gis full kompensasjon for inntektstapet, vil gi insentiver til å forhindre inntektsbortfall før det skjer, og til å komme tilbake til vanlig inntekt også selv om man får trygd. Omfattende økonomisk litteratur har dokumentert at mer sjenerøse ordninger med høyere kompensasjonsgrader også innebærer sterkere negative virkninger på insentiver og sysselsetting. Slike negative virkninger vil vanligvis ikke skyldes juks og misbruk av ordningene, men reflekterer likevel at økonomiske insentiver påvirker motivasjon, prioriteringer og anstrengelser for å komme i arbeid.
I utformingen av inntektssikringsordningene stilles man overfor en rekke dilemmaer. Det mest fundamentale er hvordan hensynet til økonomisk trygghet og velferd skal avveies mot hensynet til insentiver og sysselsetting. Mindre sjenerøs inntektssikring med lavere ytelser gir mindre økonomisk trygghet, men innebærer samtidig sterkere insentiver, noe som reduserer bruken av trygdeytelser og har bedre virkning på sysselsettingen. Hvordan man skal håndtere dette dilemmaet, er i stor grad et spørsmål om politisk prioritering. Det er likevel en rekke vurderinger som kan gjøres på faglig grunnlag, og som kan belyse konsekvensene av det valget som gjøres.
Det er flere grunner til at insentivvirkninger bør tillegges betydelig vekt. Én grunn er hensynet til den trygdede selv. På kort sikt kan et sjenerøst trygdesystem innebære at det er liten økonomisk gevinst ved å få arbeid, og dette kan svekke trygdemottakerens innsats for å komme i jobb. På lengre sikt er gevinsten ved arbeid mye større. Hvis arbeid er mulig, vil dette vanligvis også være i trygdemottakerens langsiktige interesse.
Insentivvirkninger er også viktig for samfunnet som helhet. For samfunnet er det viktig å få flere i jobb, og et høyt sysselsettingsnivå er sentralt for både verdiskapingen i samfunnet og for bærekraften i offentlige finanser. Hensynet til helheten i systemet har også betydning. Hvis det er for mange på ulike inntektssikringsordninger, kan det svekke den økonomiske bærekraften og legitimiteten til systemet. For at systemet skal være robust over tid, er det avhengig av bred oppslutning i befolkningen og i det politiske miljøet.
Betydningen av å få den enkelte trygdemottaker i jobb blir forsterket av eksistensen av «smitteeffekter» i trygdesystemet, dvs. effekter der manglende yrkesdeltakelse for en person kan føre til at andre personer i omgivelsene også trekker seg ut av arbeidsmarkedet. Økt bruk av trygdeytelser kan dermed bli selvforsterkende. Samtidig innebærer smitteeffekter at tiltak som fører til at en person kommer i jobb, kan få forsterket virkning ved å bidra til økt sysselsetting også blant andre i samme miljø.
| 