Sykepenger og uføretrygd har inngangskrav basert på nedsatt inntektsevne, mens inngangskravet i arbeidsavklaringspenger er basert på nedsatt arbeidsevne. Dersom timelønnen er konstant, vil en reduksjon i antall timer som kan jobbes gi samme reduksjon i arbeidsevnen som i inntektsevnen. Men slik er det ikke alltid. Personer som på grunn av sykdom må gå fra et høytlønnet arbeid til et lavere lønnet arbeid, vil ha en større reduksjon i inntektsevnen enn i arbeidsevnen. Det motsatte er også mulig, men trolig langt mindre vanlig.
Arbeidsevne og inntektsevne i helserelaterte ytelser
Arbeidsevne
For å ha rett på arbeidsavklaringspenger må arbeidsevnen som hovedregel være nedsatt med minst 50 prosent, og sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Med arbeidsevne menes den enkeltes evne til å møte de kravene som stilles i utførelsen av et normalt inntektsgivende arbeid. Arbeidsevnen vurderes med utgangspunkt i en arbeidsuke på 37,5 timer. Arbeidsevnen anses ikke som nedsatt hvis personen fortsatt kan jobbe like mange timer som tidligere, selv om det er i en jobb som gir lavere inntekt.
Inntektsevne
For å ha rett på uføretrygd må inntektsevnen som en hovedregel være nedsatt med minst 50 prosent, og sykdom, skade eller lyte må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen. Nedsatt inntektsevne betyr redusert evne til å utføre inntektsgivende arbeid. Vurderingen gjøres ved å sammenligne inntektsmulighetene før og etter uførhet. Det betyr at i tilfeller der timelønnen har blitt lavere som følge av sykdom, kan inntektsevnen være redusert selv om den aktuelle personen er i stand til å jobbe like mange timer som tidligere. Inntektsevnen tilsvarer den muligheten vedkommende har for å skaffe seg pensjonsgivende inntekt. Evnen til å utføre oppgaver som ikke kan gi pensjonsgivende inntekt, har ikke betydning. Hvis personen har inntektsmuligheter som vedkommende ikke utnytter, vil disse være en del av inntektsevnen.
[Boks slutt]
De arbeids- og inntektsmessige konsekvensene av sykdom vil som oftest være sammenfallende, og alle de tre ordningene har et tydelig inntektssikringsformål knyttet opp til de arbeids- og inntektsmessige konsekvensene av sykdom eller helseutfordringer. Det taler for en harmonisering av inngangsvilkårene for de tre ordningene.
I de tilfellene der det er forskjell mellom arbeids- og inntektsevnen er det nærliggende å anta at inntektsevnen er redusert mer enn arbeidsevnen. Hvis en person som følge av sykdom, skade eller lyte må skifte til en jobb med lavere timelønn, vil det som nevnt innebære at inntektsevnen reduseres mer enn arbeidsevnen. Et inngangskrav basert på inntektsevne kan dermed innebære et redusert krav til yrkesmessig mobilitet, fordi en kombinasjon av redusert timelønn og kortere arbeidstid til sammen gir tilstrekkelig stor reduksjon i inntektsevnen til å oppfylle inngangskravet.
Av hensyn til sysselsettingen er det gode grunner til å stille klare krav til yrkesmessig mobilitet. Dersom trygdemottakere skal kunne si nei til å ta helt vanlige jobber som de kan ta uten negative helsemessige konsekvenser, vil det også kunne svekke legitimiteten til systemet. Det taler for at redusert arbeidsevne bør være inngangsvilkår i disse ordningene.
På den annen side vil bruk av redusert arbeidsevne som inngangsvilkår svekke uføretrygdens formål om å ivareta en viss sikring av levestandard, der trygdenivået bygger på inntekten før uførhet. Hvis en person av helsemessige årsaker forlater en heltidsjobb med inntekt på 6 G, og må akseptere en 60 prosent stilling til for eksempel 70 prosent av timelønnen i den opprinnelige jobben, vil dette gi en inntekt på 0,6*0,7 = 0,42, dvs. 42 prosent av tidligere inntekt. Dette er mye lavere enn den normale kompensasjonsgraden i uføretrygden som er på 66 prosent av beregningsgrunnlaget opp til 6 G.
Etter en samlet vurdering mener ekspertgruppen at det er grunnlag for å opprettholde dagens skille i inngangsvilkårene for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. For mottakere av arbeidsavklaringspenger er det særlig viktig å åpne for yrkesmessig mobilitet, mens sikring av levestandard er mindre viktig for en midlertidig ytelse som arbeidsavklaringspenger. Det tilsier at inngangsvilkåret bør være knyttet til graden av nedsatt arbeidsevne. For en varig ordning som uføretrygd er det rimelig å tillegge sikring av levestandard større vekt.
Samtidig er det grunn til å vurdere om inngangsvilkåret for uføretrygden er for gunstig for personer med særlig høye inntekter.
Graden av redusert inntektsevne beregnes som forholdet mellom inntekt etter uførhet og inntekt før uførhet (IFU). For eksempel vil en person med lønn på 2 millioner kroner etter dagens regler ha rett på gradert uføretrygd selv om personen skulle ha en gjenværende inntektsevne på 1 millioner kroner. Inntektsevnen vil være redusert med 50 prosent, og det vil gi en gradert ytelse på om lag 192 000 kroner, basert på det maksimale beregningsgrunnlaget på 6 G. Selv om uføreordningen skal ivareta en viss grad av standardsikring, kan det synes urimelig at det er mulig å få uføretrygd hvis man kan få en jobb med så høy lønn. Hvis den gjenværende inntektsevnen er 500 000 kroner, vil det gi 75 prosent uføretrygd på om lag 288 000 kroner, i tillegg til lønnen på 500 000 kroner.
En måte å hindre slike utslag på kunne være å innføre en øvre grense for hvor høy inntekt som regnes med i IFU, for eksempel 8 G. Med et slikt tak ville personen i eksemplet over ikke få rett til uføretrygd.
Et tak på IFU på 8 G ville også ha betydning for avkorting av arbeidsinntekt for uføretrygdede. Avkortingen er basert på forholdet mellom 100 prosent uføretrygd og inntekt før uførhet (IFU), og er uavhengig av den faktiske uføregraden. Uføretrygden ved maksimalt beregningsgrunnlag på 6 G utgjør 384 000 kroner. Uten tak på IFU blir avkortingen for en person med tidligere inntekt på 2 millioner kroner lik 384 000/2 000 000 = 0,19, dvs. 19 prosent av arbeidsinntekten fratrukket fribeløpet. Dersom det ble satt et tak på IFU på 8 G, ville avkortingen blitt om lag 50 prosent. Uføretrygden faller etter gjeldende regler uansett helt bort når arbeidsinntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet, dvs. maksimalt 6,4 G hvis det settes et tak på IFU på 8 G.
Etter ekspertgruppens mening illustrerer dette eksemplet sider ved trygdesystemet som kan svekke legitimiteten til systemet. Det kan framstå som urimelig at det er mulig å få uføretrygd selv om man kan ta en jobb med høy inntekt, og også urimelig at trygdemottakere kan motta trygd selv om de har høy arbeidsinntekt. Selv om dette er stiliserte eksempler som neppe inntreffer ofte, vil selv noen få slike eksempler kunne ha uheldige virkning for legitimiteten til systemet, og oppslutningen om det.
På denne bakgrunn foreslår ekspertgruppen at det innføres et tak for IFU på 8 G.
| 