Inntektssikringsordningene er utviklet over tid, og utformingen vil ofte være preget av den historiske sammenhengen. Det innebærer at inntektssikringsordningene kan ha en utforming som i noen tilfeller gir svake insentiver til å jobbe, uten at det i alle tilfeller er begrunnet med hensynet til økonomisk trygghet og velferd.
Reglene for avkorting av arbeidsavklaringspenger og dagpenger foreslås endret fra å være basert på antall arbeidede timer til å være basert på inntekt. Det sikrer at det er lønnsomt å jobbe også i tilfeller der mottakeren må akseptere en lavere timelønn enn tidligere. Det foreslås at arbeidsavklaringspenger skal kunne graderes ved innvilgelse, noe som vil kunne gi sterkere insentiver til å utnytte gjenværende arbeidsevne.
Det foreslås at fribeløpet i uføretrygden og overgangsstønaden erstattes av en reduksjon i avkortingen av lave arbeidsinntekter. Lavere avkorting over et lengre intervall gir bedre økonomiske insentiver til å jobbe ut over det nåværende fribeløpet.
Den empiriske forskningen tyder på at kontantstøtten har en entydig negativ virkning på mødres arbeidstilbud. Derfor foreslås det å avgrense kontantstøtten slik at den bare gis når foreldrene har søkt og fått avslag på barnehageplass.
I tillegg foreslås det forsøk med utvidelse av dagpengemottakernes muligheter til å ta grunnskole eller videregående opplæring mot en reduksjon i dagpengene.
Trygdesystemet i Norge innebærer at gevinsten ved å gå fra passivt trygdemottak til arbeid i noen tilfeller er svært liten. Hensynet til å styrke insentivene til å arbeide taler for at skattesystemet endres i retning av mindre skatt på arbeid, særlig på lave inntektsnivåer, og mer skatt på andre skatteobjekter, blant annet miljøavgifter, grunnrente og eiendom.
I dette kapitlet drøftes justeringer i utformingen av inntektssikringsordningene som kan bidra til at mottakere av de ulike ytelsene i større grad utnytter sin gjenværende arbeidsevne. Det drøftes også tiltak som kan gi arbeidsledige bedre muligheter til å ta utdanning.
I mandatet er ekspertgruppen bedt om å vurdere mulige tiltak for å øke yrkesdeltakelsen blant personer som har nedsatt funksjonsevne, nedsatt produktivitet eller ikke kan jobbe full tid. Ekspertgruppen er også bedt om å vurdere om offentlige overføringer og støtteordninger til personer i yrkesaktiv alder er tilstrekkelig formålsrettet og egnet til å støtte opp under økt yrkesdeltakelse og sysselsetting.
Avsnitt 9.1 drøfter hvordan ytelsene reduseres ved samtidig arbeidsinntekt, og mulige justeringer med sikte på at det alltid skal lønne seg å jobbe. I avsnitt 9.2 drøftes det i hvilken grad det har betydning at inngangskravet i noen ytelser er knyttet til nedsatt arbeidsevne, mens det i andre ytelser er knyttet til inntektsevne. Avsnitt 9.3 tar for seg ordninger knyttet til omsorg for barn, og drøfter mulige justeringer i barnetillegget til uføretrygd og endringer i kontantstøtten. Kombinasjonen av dagpenger og utdanning er tema i avsnitt 9.4, hvor det drøftes hvordan arbeidsledige kan få bedre muligheter til å ta ordinær utdanning. Til slutt drøftes en mulighet for å gjøre dagpengeordningen konjunkturavhengig (avsnitt 9.5) og ordninger med jobbskattefradrag og arbeidsbetingede stønader (avsnitt 9.6).
I alle inntektssikringsordningene kan ytelsen kombineres med arbeidsinntekt. I de fleste ordningene gir dette reduksjon i ytelsene. Prinsippene for dette, og hvor mye ytelsene reduseres, er forskjellige. Uføretrygd, sykepenger, overgangsstønad og økonomisk sosialhjelp reduseres mot inntekt, mens arbeidsavklaringspenger, dagpenger og kvalifiseringsstønad reduseres basert på antall arbeidede timer. Tiltakspenger avkortes bare dersom tiltaksdeltakere jobber ved siden av tiltaket hos den arbeidsgiveren de er på tiltak hos. Reduksjonen tilsvarer den tiden arbeidet tar. Introduksjonsstønad reduseres etter antall arbeidede timer, dersom lønnet arbeid inngår i introduksjonsprogrammet.
For sykepenger og uføretrygd faller ytelsen helt bort når inntekten overstiger 80 prosent av tidligere inntekt. Arbeidsavklaringspengene faller helt bort i perioder der en jobber flere timer enn tilsvarende 60 prosents stilling. Når mottaker er nær ved å komme i fullt arbeid, kan det likevel gis arbeidsavklaringspenger i inntil tolv måneder ved arbeid i inntil 80 prosent. Kvalifiseringsstønaden faller bort dersom mottaker jobber mer enn 50 prosents stilling.
Dagpengene faller bort i perioder der man jobber mer enn 50 prosent av tidligere arbeidstid, uavhengig av hva den var. Denne grensen er hevet to ganger, blant annet begrunnet med risiko for tilpasning til en kombinasjon av deltidsarbeid og dagpenger og at det er vanskelig å formidle arbeidssøkere med liten arbeidstidsreduksjon til annen jobb. Overgangsstønaden har ingen terskel, men reduseres med en fast sats på 45 prosent av inntekten.
Hvor mye det lønner seg økonomisk for mottakere av de ulike stønadene å øke arbeidsinnsatsen, vil i mange tilfeller avhenge av individuelle forhold. I ordninger der ytelsen avkortes mot arbeidede timer, vil lønnsomheten av å kombinere trygd med arbeidsinntekt blant annet avhenge av lønn per time, og for dagpengenes del av hvor mye man tidligere har arbeidet.
Dersom trygdemottaker var i full jobb før mottak av trygd, og timelønnen ved arbeid kombinert med trygd er den samme som ved beregning av ytelsen, vil avkorting mot arbeidede timer innebære at ytelsen reduseres med samme sats som kompensasjonsgraden i ordningen. For dagpenger og arbeidsavklaringspenger vil det typisk bety at ytelsen avkortes med henholdsvis 62,4 og 66 prosent av inntekt tjent ved siden av trygden. Hvis timelønnen er lavere vil avkortingen bli høyere. Det skyldes at avkortingen baseres på den høyere timelønnen som lå til grunn for beregningen av ytelsen.
Figur 5.2 i avsnitt 5.6 illustrerer hvor mye inntekt en trygdemottaker samlet sitter igjen med etter skatt ved å øke sin deltakelse i inntektsgivende arbeid, gitt visse forutsetninger om tidligere inntekt mv. Figur 9.1 viser den effektive skattesatsen ved kombinasjon av trygd og arbeidsinntekt. Andelen av arbeidsinntekten som en sitter igjen med på marginen, etter avkorting av ytelsen og skatt, er 100 prosent fratrukket denne skattesatsen. Grafene for de ulike ytelsene slutter der ytelsen faller helt bort.
[:figur:figX-X.jpg]
Effektiv skattesats ved kombinasjon av trygd og arbeidsinntekt for ulike trygdeordninger. Person uten barn. Prosent
Beregningene bruker skatte- og trygdereglene for 2019, og et anslag for gjennomsnittlig grunnbeløp (G) for 2019 (98 914 kroner). De effektive skattesatsene er beregnet for hver tusen kroners økning i arbeidsinntekten. Kun reglene for avkorting av den enkelte ytelsen og skatteregler er hensyntatt i beregningene. Det er forutsatt en tidligere arbeidsinntekt på 4 G. For dagpenger og arbeidsavklaringspenger er det forutsatt at timelønnen er den samme som lå til grunn for beregning av ytelsen, og at mottaker var i fulltidsarbeid før mottak av trygd.
Siden kompensasjonsgraden i sykepengeordningen er 100 prosent, er også den effektive skattesatsen 100 prosent. Sykepengemottakeren får dermed ikke noe ekstra inntekt ved å jobbe. Kombinasjonen av avkorting og inntektsskatt gir en effektiv skattesats på nær 80 prosent for en person på arbeidsavklaringspenger, og noe lavere for en dagpengemottaker. For en som mottar full uføretrygd, er den effektive skattesatsen lav fram til inntekten overstiger fribeløpet på 0,4 G (39 000 kroner). Når inntekten overstiger fribeløpet, fører avkortingen til at den effektive marginale skattesatsen øker til nær 80 prosent.
For en som mottar gradert uføretrygd, vil den effektive skattesatsen være lav i et mye lengre intervall. Dette skyldes at mottaker ikke får avkorting i den graderte ytelsen før arbeidsinntekten overstiger summen av arbeidsinntekt som reflekterer graderingen (i dette eksemplet en halv stilling) og fribeløpet.
Dagens regler for reduksjon i ytelsene ved arbeidsinntekt er kompliserte. Ekspertgruppen legger vekt på at reglene skal gi gode insentiver til å utnytte arbeidsevnen. Med dette utgangspunktet vurderer vi følgende problemstillinger:
Bør avkorting skje basert på inntekt eller arbeidede timer?
Bør arbeidsavklaringspenger graderes ved innvilgelse, på samme måte som uføretrygd?
Er det noen god grunn til at det skal være fribeløp i uføretrygd og overgangsstønad?
Avkorting mot arbeidede timer eller mot inntekt?
Arbeidsavklaringspenger og dagpenger avkortes etter antall arbeidede timer rapportert på meldekort. En vesentlig begrunnelse for dette har vært at det er enkelt å administrere og at ytelsen kan justeres fortløpende. Etter innføringen av a-ordningen i 2015, er månedlige inntektsopplysninger tilgjengelig for NAV. Dette muliggjør i større grad avkorting mot arbeidsinntekt, men ikke mot næringsinntekt.
I prinsippet skal dagpenger også avkortes mot timer med ulønnet arbeid. Begrunnelsen for dette er at ulønnet arbeid i noen tilfeller kan være i strid med kravet om å være reell arbeidssøker. Men trolig er det relativt få som oppgir ulønnet arbeid på meldekortet. Det kan også stilles spørsmål ved om det bør være avkorting ved ulønnet arbeid, hvis dette ikke innebærer noen reduksjon i søkeaktiviteten eller viljen til å ta en jobb.
Ved avkorting mot arbeidsinntekt alene vil det ikke lenger være mulig å avkorte dagpenger mot ulønnet arbeid. Måten NAV kan følge opp kravet om å være reell arbeidssøker på, vil derfor i praksis først og fremst være å følge opp aktivitetskravene, blant annet gjennom å kreve dokumentasjon på jobbsøking, tilby tiltak og formidlingsbistand.
En hovedinnvending mot å avkorte mot arbeidede timer er at dette ikke tar hensyn til at arbeidet kan gi lavere timelønn enn det trygdemottakeren hadde tidligere, og i enkelte tilfeller også lavere enn trygdeytelsen. Det kan gi svake insentiver til å arbeide. Det er nærliggende å anta at inntektsmulighetene svekkes som følge av fravær fra arbeidslivet og helseproblemer. Det underbygges av en rapport fra Frischsenteret (Hernæs m.fl. 2016) som estimerer potensielle inntekter for mottakere av ulike inntektssikringsordninger, se avsnitt 5.5. De finner at inntekten mottakerne av ulike inntektssikringsordninger, herunder arbeidsavklaringspenger og dagpenger, står overfor i gjennomsnitt er lavere enn inntekten før mottak av ytelsen.
Avkorting mot inntekt innebærer derimot i prinsippet at ingen kan tape på å arbeide, så lenge de arbeider under terskelverdien der ytelsen faller helt bort. Avkorting mot inntekt vil også være mer rimelig når det gjelder deltakelse i frivillig arbeid, som etter dagens regler skal føre til avkorting.
Etter gjeldende regler faller dagpengene bort ved 50 prosent av arbeidstiden forut for ledigheten, der det etter visse regler fastsettes en «vanlig arbeidstid». To forhold kan føre til at dagpengene faller bort ved en lavere inntekt enn 50 prosent av tidligere inntekt (dagpengegrunnlaget). Det første er at timelønnen er lavere enn tidligere. Dette problemet løses ved overgang til inntektsavkorting, se over. Det andre er hvis fastsatt vanlig arbeidstid er lavere enn det som ligger til grunn for dagpengegrunnlaget. Det kan skje dersom arbeidstiden har blitt redusert i tiden fram mot ledighetstidspunktet. Ved avkorting mot inntekt vil vanlig arbeidstid ikke inngå i beregningen, og dette problemet unngås.
Ekspertgruppen mener hensynet til arbeidsinsentiver tilsier at dagpenger og arbeidsavklaringspenger avkortes mot arbeidsinntekt, og ikke mot timer som i dag. Dette vil sikre at det lønner seg å jobbe også for en person som må gå ned i timelønn etter ledighet eller som følge av redusert arbeidsevne.
Det er utfordringer knyttet til å avkorte arbeidsavklaringspenger og dagpenger for selvstendig næringsdrivende. Dagens system med timesavkorting er basert på at arbeidede timer rapporteres på meldekortet. NAV har små muligheter til å kontrollere at det som rapporteres på meldekortet er korrekt. Det kan få noen urimelige utslag. I 2017 var det for eksempel 161 personer som mottok arbeidsavklaringspenger hele året samtidig som de hadde næringsinntekt på over 500 000 kroner. Overgang til avkorting mot inntekt vil i prinsippet løse dette problemet. A-ordningen omfatter imidlertid ikke næringsinntekt. Slik inntekt foreligger ikke før regnskapsåret er omme, og vil derfor måtte rapporteres på annen måte, for eksempel ved selvbetjeningsløsninger.
Inntektsavkorting praktiseres i dag både for uføretrygd og bostøtte fra Husbanken. Siden uføretrygdede vanligvis forblir i ordningen, kan avkortingen begrenses til ett årlig oppgjør for de som har inntekter som ikke omfattes av a-ordningen. Dagpengemottakere vil derimot ofte være relativt kort tid i ordningen, med hyppige bevegelser inn og ut. Avkorting mot inntekt i dagpengene vil innebære behov for korreksjoner i ettertid, også etter at mottakerne er ute av ordningen. Dette vil også kunne gjelde for arbeidsavklaringspenger. Det kan derfor være praktiske utfordringer som må håndteres ved en omlegging til inntektsavkorting.
Gradering av arbeidsavklaringspenger
Et vedtak om gradert uføretrygd innebærer en fast uføregrad, basert på forventet gjenværende inntektsevne. Arbeidsavklaringspenger skal også reduseres mot antall arbeidstimer som mottakeren kan jobbe, men denne reduksjonen skal være en løpende vurdering. Det innebærer at det ikke foretas en gradering av arbeidsavklaringspenger i selve vedtaket om innvilgelse.
Forskjellen må ses i sammenheng med at en person som får uføretrygd som hovedregel har gjennomgått et arbeidsrettet løp med arbeidsavklaringspenger, med sikte på å avklare hvor mye inntektsevnen er nedsatt. I tillegg vil deltakelse på tiltak under perioden med arbeidsavklaringspenger kunne kreve at mottaker deltar på full tid.
En restarbeidsevne skal gi avkorting av arbeidsavklaringspengene, uavhengig av om mottakeren faktisk har jobbet. Tilbakemeldinger fra NAV tyder imidlertid på at arbeidsavklaringspenger blir avkortet mot antall timer som faktisk blir arbeidet, og i liten grad mot uutnyttet restarbeidsevne, dvs. timer som mottakeren kunne ha arbeidet, men ikke har gjort det. I lovbestemmelsene for arbeidsavklaringspenger som trådte i kraft 1. januar 2018 er det gjort en språklig justering i loven, slik at det kommer klarere fram at arbeidsavklaringspenger også skal avkortes mot uutnyttet arbeidsevne. Det substansielle innholdet i bestemmelsene er uendret. Det er foreløpig ikke grunnlag for å si om praksisen har endret seg etter den språklige presiseringen.
En betydelig andel av mottakerne av arbeidsavklaringspenger er registrert med et arbeidsforhold i a-ordningen. Av de som i 2017 mottok arbeidsavklaringspenger hele året, var det 43 prosent som kombinerte ytelsen med arbeid en eller annen gang i løpet av året, mens 28 prosent arbeidet alle måneder. De fleste jobber imidlertid lite. Ifølge opplysninger på meldekortene til NAV, avkortes ytelsen med i gjennomsnitt om lag 10 prosent som følge av arbeid. Unge jobber i mindre grad ved siden av ytelsen enn andre mottakere. Det kan ses i sammenheng med svakere tilknytning til arbeidslivet.
Dersom graderingen ble fastsatt når arbeidsavklaringspenger blir innvilget, tilsvarende som for uføretrygd, ville det gitt sterkere insentiver til å utnytte arbeidsevnen enn dagens system der avkorting skjer løpende mot antall timer som arbeides.
De fleste som mottar arbeidsavklaringspenger kommer fra sykepenger, og den største gruppen som har avgang fra arbeidsavklaringspenger starter å motta uføretrygd. Ulike systemer for gradering i helserelaterte ytelser kompliserer regelverket og gjør det vanskelig for mottakere å forstå systemet. Gradering ved innvilgelsestidspunktet også for arbeidsavklaringspenger ville gi et enklere og mer oversiktlig system.
Dagens system uten gradering av arbeidsavklaringspenger innebærer at en person med graderte sykepenger kan gå over til full ytelse med arbeidsavklaringspenger, selv med uendret helsetilstand. Disse personene bør i stedet fortsette med den graderingen de har fra sykepenger. I 2018 kom 18 prosent av nye mottakere av arbeidsavklaringspenger fra gradert sykmelding. En av tre som gikk ut sykepengeperioden i 2017 gikk over på arbeidsavklaringspenger kombinert med arbeid.
En ulempe ved å fastsette gradering ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger er at arbeidsevnen ikke er avklart, slik at det kan skje endringer i hva som er riktig gradering. Dessuten kan deltakelse på tiltak eller behandling i perioder begrense muligheten for inntektsgivende arbeid, og graderingen må ta hensyn til dette. Disse momentene tilsier at det er behov for å vurdere graderingen underveis i forløpet.
Ekspertgruppen mener etter en samlet vurdering at hensynet til arbeidsinsentivene bør tillegges størst vekt, og foreslår derfor at arbeidsavklaringspenger skal graderes ved innvilgelsestidspunktet, på tilsvarende måte som uføretrygd. Denne graden bør vurderes løpende etter hvert som arbeidsevnen blir mer avklart, i det minste i forbindelse med et nytt vedtak om rett til ytelsen.
En konsekvens av et system der arbeidsavklaringspengene graderes, kan være at en del mottakere med gradert ytelse ikke finner inntektsgivende arbeid for sin gjenværende arbeidsevne og heller ikke har rett til dagpenger som arbeidssøkere. Et spørsmål er om det bør finnes annen inntektssikring enn økonomisk sosialhjelp for denne gruppen, dersom de ikke finner arbeid. Det vises til at ekspertgruppen som en del av sitt forslag om en arbeidsorientert uføretrygd ønsker en form for stønad for personer med arbeidsorientert gradert uføretrygd som ikke finner ordinært arbeid. Det kan være aktuelt å vurdere om personer med eventuelle graderte arbeidsavklaringspenger også bør inngå i målgruppen for en slik ordning.
Fribeløp
Ved uføretrygd og overgangsstønad er det et årlig fribeløp på henholdsvis 0,4 G og 0,5 G.13 Det innebærer at en person med full uføretrygd kan ha en arbeidsinntekt på 39 000 kroner uten at trygden avkortes, og for overgangsstønad er beløpet 48 000 kroner. Ved høyere arbeidsinntekt er det bare inntekt ut over fribeløpet som avkortes. Dagens fribeløp kan ses i sammenheng med at før uføretrygden ble reformert i 2015 kunne uføre tjene 1 G før ytelsen ble avkortet. I de andre inntektssikringsordningene er det ikke tilsvarende fribeløp.
Det kan på prinsipielt grunnlag stilles spørsmål om det bør være fribeløp i inntektssikringsordningene. Inntektssikringsordningene er utformet slik at man får en ytelse for den tiden man ikke kan jobbe. At man likevel får full trygd selv om man jobber noe av tiden, kan være problematisk for legitimiteten til systemet.
Fribeløpene bidrar til å styrke insentivet for trygdemottakerne til å arbeide opp til grensen for fribeløpet. Dette er isolert sett en gunstig effekt, fordi det bidrar til å stimulere til en viss arbeidsinnsats blant uføretrygdede. På den annen side innebærer fribeløpet også at inntekt ut over fribeløpet framstår som lite lønnsomt, fordi det blir et kraftig hopp i den effektive skattesatsen, som vist i figur 9.1. Fribeløpet kan dermed fungere som en psykologisk barriere mot å arbeide ut over fribeløpet. Alne (2018) finner at mange uføre tilpasser sin arbeidsinntekt til fribeløpet.
Fribeløpet øker kompensasjonsgraden for uføretrygdede som har en viss arbeidsinntekt, slik at tapet i forhold til å delta fullt ut i arbeidslivet blir mindre. Dermed blir det mer attraktivt å motta uføretrygd, noe som kan øke tilstrømmingen til ordningen. For uføre med tidligere inntekt på 4 G medfører fribeløpet at inntekten ved å arbeide 80 prosent av full tid kombinert med en avkortet uføretrygd, blir like høy som med en fulltids stilling (se figur 5.2 i avsnitt 5.6). Regelverket støtter dermed ikke opp om prinsippet om at det alltid skal lønne seg å jobbe. Det kan også bidra til at uføreordningen framstår som mer attraktiv for personer med helseproblemer som kan være i stand til å være i en full jobb, men som likevel ønsker seg en viss reduksjon i arbeidstiden. Dette kan bidra til lavere legitimitet til trygdesystemet.
En ulempe med fribeløp er at det fører til at full uføretrygd er mer attraktivt sammenlignet med gradert uføretrygd. Uten fribeløp er uføretrygden ordnet slik at en person på 100 prosent uføretrygd som jobber med arbeidsinntekt tilsvarende 20 prosent av tidligere inntekt, vil få samme totale inntekt etter skatt fra trygd og jobb som en person med gradert uføretrygd på 80 prosent, som også jobber 20 prosent med tidligere inntekt. Fribeløpet fører derimot til at personen som kombinerer full uføretrygd med jobb kommer bedre ut økonomisk. De økonomiske insentivene som ligger i dagens system kan dermed bidra til mindre bruk av gradert uføretrygd.
Ekspertgruppens vurdering er at fjerning av fribeløpet i uføretrygden og overgangsstønaden vil styrke sysselsettingen, ved å redusere tilstrømmingen til ordningene fordi de blir mindre attraktive. Selv om det blir mindre lønnsomt å arbeide opp til dagens fribeløp, kan fjerning av fribeløpet bidra til at enkelte jobber mer enn dette, fordi fribeløpet kan fungere som en psykologisk barriere mot å arbeide med relativt høy avkorting ut over fribeløpet.
Et alternativ til å fjerne fribeløpet helt ville være å erstatte det med en reduksjon i avkortingen mot inntekt i et lengre intervall enn fribeløpet. Dette kan for eksempel konkretiseres ved at bare halvparten av arbeidsinntekt opp til 1 G legges til grunn for avkorting. Dette alternativet har klare fordeler sammenlignet med dagens ordning med et fribeløp. Lavere avkorting over et lengre intervall vil gjøre det mindre gunstig å være på uføretrygd med lav arbeidsinnsats, samtidig som det ville gi bedre økonomiske insentiver til å jobbe ut over det nåværende fribeløpet. En mottaker av uføretrygd med arbeidsinntekt på 0,8 G eller mer vil komme minst like bra ut som i dag. Men også denne ordningen vil ha en ulempe ved at full uføretrygd blir mer attraktivt enn gradert uføretrygd, samt at tapet sammenlignet med å delta fullt ut i arbeidslivet blir mindre for dem som kan tilpasse arbeidsinntekten.
Ekspertgruppen mener at fribeløpene i uføretrygd og overgangsstønad bør fjernes, og at man istedenfor bør ha en modell med redusert avkorting i et lengre intervall.
Avkorting for uføre med minsteytelse
Avkortingssatsen i uføretrygd fastsettes som hovedregel som forholdet mellom ytelsen og inntekt før uførhet (IFU). For mange uføre med minsteytelse ville dette gitt en svært høy avkorting dersom den faktiske inntekten før uførhet ble lagt til grunn. Dette unngås imidlertid ved at det er satt et minstenivå for IFU på 3,5 G for enslige og 3,3 G for gifte eller samboende. Om lag halvparten av de med minsteytelse har fastsatt en slik minste IFU, og de får som følge av dette en avkorting mot inntekt ut over fribeløpet på henholdsvis 71 og 69 prosent. For de som mottar de høyere minsteytelsene som ung ufør, er minste IFU satt til 4,5 G, og avkortingen blir henholdsvis 65 og 59 prosent.
Ekspertgruppen mener at en avkorting av minsteytelsen i uføretrygd med 71 og 69 prosent er høyere enn ønskelig, og at insentivene til å ta i bruk inntektsevnen dermed vil bli for svake. På denne bakgrunn mener ekspertgruppen at minste IFU heves til 3,45 G for gifte eller samboende og 3,75 G for enslige. Ved å heve minste IFU til disse nivåene vil avkortingen bli maksimalt 66 prosent for uføre med minsteytelse.
| 