Helsejustert lønn for mottakere av arbeidsavklaringspenger
Det er viktig for personer med nedsatt arbeidsevne å bevare eller oppnå en tilknytning til arbeidslivet så raskt som mulig. En helsejustert lønn vil kunne gjøre det lettere for denne gruppen å få en ordinær jobb. Det taler for at også personer med arbeidsavklaringspenger skal kunne få en vurdering av produktiviteten per time, som dermed kan gi grunnlag for en helsejustert lønn i en ordinær jobb.
En ordning med helsejustert lønn for mottakere av arbeidsavklaringspenger reiser imidlertid noen ekstra problemstillinger. I denne fasen er arbeidsevnen per definisjon ikke avklart, og grunnlaget for å anslå arbeidsevnen er svakere. Det er et mål å bedre arbeidsevnen i perioden med arbeidsavklaringspenger, gjennom ulike former for tiltak og oppfølging, og ordinært arbeid med ordinær lønn bør være målet inntil arbeidsevnen er avklart. Arbeid til helsejustert lønn kan innebære en risiko for at arbeidsevnen blir oppfattet som varig nedsatt også i de tilfeller der arbeidstakeren gjenvinner sin arbeidsevne fullt ut.
På den annen side kan det også være lettere å avklare arbeidsevnen til en person dersom vedkommende faktisk er i en ordinær jobb. I tilfeller der en midlertidig fase med helsejustert lønn kan gi bedre mulighet til å avklare arbeidsevnen, taler det for at det åpnes for helsejustert lønn også for personer med arbeidsavklaringspenger.
Ekspertgruppen vil derfor foreslå at man vurderer muligheten for å bruke helsejustert lønn også for personer med arbeidsavklaringspenger, som en midlertidig ordning for å avklare arbeidsevnen. Ordningen må ta sikte på at personen etter hvert kommer i ordinært arbeid på ordinære vilkår, dersom dette er mulig.
Oppsummering av forslag
Ekspertgruppen mener at uføretrygden bør gjøres mer arbeidsorientert gjennom at det legges til rette for mer bruk av gradert uføretrygd, og at restarbeidsevnen til uføretrygdede i større grad utnyttes i ordinært arbeid.
Etter vår mening er hovedproblemet med dagens uføreordning at den ikke legger nok vekt på etterspørselen i arbeidsmarkedet. Først og fremst gir den ikke arbeidsgivere tilstrekkelige insentiver til å ansette personer med gradert uføretrygd. Den nåværende uføretrygden bygger på at personer med helseproblemer ikke kan jobbe like mange timer som andre, men at de likevel har tilnærmet full produktivitet i den tiden som de kan jobbe.
Vårt forslag tar sikte på å gjøre personer med gradert uføretrygd mer attraktive i arbeidsmarkedet. Et hovedelement i dette er innføring av helsejustert lønn, der et uførevedtak innebærer et anslag på reduksjon i produktivitet per time. Arbeidsgivere betaler en timelønn som bygger på ordinær lønn for andre arbeidstakere (tarifflønn), men som er justert for anslaget på reduksjonen i produktivitet. Uføretrygden gis da som kompensasjon for redusert lønn istedenfor, eller i tillegg til, eventuell kompensasjon for redusert arbeidstid.
I tillegg foreslås det en form for inntektssikring ved arbeidsledighet for de som får arbeidsorientert gradert uføretrygd, noe som trolig ytterligere vil kunne øke bruken av gradering.
Vi foreslår at det arbeidsorienterte trygdesystemet innføres gradvis, i første omgang for tre målgrupper.
Systemet gjøres fullt ut gjeldende for nye søkere av uføretrygd som er født etter et bestemt år, for eksempel 1990. For denne gruppen vil ekspertgruppen anbefale at man både tar i bruk en ny ordning for vurdering og bruk av gradert uføretrygd og helsejustert lønn, og at det legges opp til et mer forpliktende arbeid for å framskaffe egnede ordinære arbeidsplasser, om nødvendig ved å etablere jobbmuligheter i privat eller offentlig sektor. Det kan være aktuelt å benytte innsparte midler på trygdebudsjettet til å finansiere lønnsmidler for nye arbeidsoppgaver innen offentlig sektor. Systemet vil omfatte også de som får gradert uføretrygd basert på at de er vurdert å kunne jobbe med full produktivitet, men i redusert tid (dvs. som i dagens ordning).
Målgruppe to er nye søkere til uføretrygd som på grunn av helseproblemer har redusert arbeidsevne/produktivitet i sitt opprinnelige yrke, men der søkeren likevel ikke vurderes å ha bedre inntektsevne i andre yrker eller jobber. I slike tilfeller kan det helsebaserte anslaget på produktivitet, og den samlede uføregraden, baseres på søkerens arbeidsevne i hans eller hennes opprinnelige yrke. Også her kan det være nødvendig med bistand fra NAV eller andre tiltak for å styrke jobbmulighetene, men NAV vil likevel ikke ha samme forpliktelse til å finne en jobb som for de yngre kohortene nevnt over. Den mer konkrete innføringen, med gradvis innfasing som kan avhenge av geografi og/eller ulike yrker, bør utformes nærmere, i samråd med NAV.
Målgruppe tre er personer som allerede har uførevedtak under den nåværende trygdeordningen. Ekspertgruppen mener at også denne gruppen etter hvert bør få muligheten til å få et anslag på produktiviteten per time, og dermed kunne arbeide med helsejustert lønn. For denne gruppen bør ordningen være frivillig, og utformet slik at løpende uføretrygd utbetales som før i perioder der den trygdede ikke er i arbeid. Innføringen bør være avgrenset, eventuelt i form av et forsøk, for å sikre at omfanget ikke blir for stort, og for å finne effekter av ordningen. På lengre sikt bør det være et mål at alle personer med uførevedtak får et tilbud om å bli vurdert med tanke på jobb med helsejustert lønn.
Man bør også vurdere bruk av helsejustert lønn for personer med arbeidsavklaringspenger, som en midlertidig ordning for å avklare arbeidsevnen, med sikte på ordinært arbeid.
Arbeidsorientert uføretrygd forutsetter at det åpnes for at arbeidsgivere kan ansette personer i ordinære jobber til en lønn som er helsejustert på basis av helseproblemer, dvs. at tariffavtaler og regelverk må tilpasses. I tariffavtalene er det gjerne en klausul om egen og lavere lønnssatser for lærlinger. Tilsvarende kunne det være en klausul om at det er mulig å bruke helsejustert lønn med utgangspunkt i avtalens lønnssatser.
| 