Sykmeldte uten arbeidsgiver
Rundt seks prosent av de sykmeldte er ikke registrert med arbeidsgiver ved første sykmeldingstidspunkt. Halvparten av disse er selvstendig næringsdrivende, som kan motta sykepenger etter egne regler. Den andre halvparten er arbeidsledige og mottok dagpenger før de ble syke. De får som hovedregel like mye utbetalt i sykepenger som de fikk i dagpenger. Ekspertgruppen foreslår ingen endringer for disse gruppene.
En annen gruppe er sykmeldte som hadde en arbeidsgiver ved første sykmeldingstidspunkt, men hvor arbeidsforholdet har opphørt senere. Det kan skyldes at arbeidsplassen er nedlagt, at de har mistet jobben ved nedbemanning mv. eller at de i utgangspunktet hadde en midlertidig stilling. Det kan stilles spørsmål ved om denne gruppen bør få full lønn under sykdom, når alternativet ville vært ingen lønn eller eventuelt dagpenger dersom de ikke hadde blitt sykmeldt. Sykepenger basert på tidligere lønn kan dermed innebære at en sykmeldt kommer økonomisk sett betydelig bedre ut enn om vedkommende ikke hadde blitt syk. Dette bryter med et grunnleggende prinsipp om at sykepengene skal erstatte inntekt som er gått tapt på grunn av sykdommen.
Ekspertgruppen mener at personer som sykmeldes rett før et arbeidsforhold tar slutt bør likebehandles med personer som sykmeldes rett etterpå. Det taler for at sykepenger bør opphøre når et arbeidsforhold tar slutt, eller at sykepengene baseres på dagpenger dersom den sykmeldte kvalifiserer for slik stønad. Her må man ta hensyn til at det ikke vil være mulig å være aktiv jobbsøker under sykdom, ved å legge til rette for en enkel overgang til sykepenger basert på dagpenger i disse tilfellene. Overgang til arbeidsavklaringspenger kan også være aktuelt for de som har rett til det.
Et argument for dette forslaget er at sykepenger vil være mer økonomisk attraktivt enn dagpenger for personer som frykter ledighet eller oppsigelse. Det kan føre til økt bruk av sykmelding ved risiko for ledighet eller oppsigelse. For personer som mottar høyere sykepenger enn det de ville kunne oppnå i en eventuell ny jobb, vil den nåværende ordningen kunne gi et sterkt kortsiktig økonomisk insentiv til å forbli sykmeldt. Samtidig kan dette være uheldig for gruppen på lengre sikt, fordi jobbmulighetene kan bli svekket etter ett år som sykmeldt.
Ifølge NAV finnes det ikke statistikk for hvor mange som først var sykmeldte, og som deretter mistet jobben. Vårt forslag om ny modell for arbeidsgivers finansiering av sykepenger betinger at NAV har oversikt over arbeidsgiverforholdet til sykmeldte til enhver tid. Gjennom digitaliseringen av sykepengeområdet vil NAV etter hvert få bedre tilgang til slike opplysninger.
Det er en tilsvarende problemstilling knyttet til permittering: Sykepenger gir en bedre dekning enn dagpenger, og det gir økonomiske insentiver til å benytte sykmelding dersom det er risiko for å bli permittert. Men i mange tilfeller er det ikke mulig å vite om en person som er sykmeldt ellers ville vært omfattet av permittering, og forslaget her vil ikke forhindre muligheten for at sykepengeordningen benyttes som et alternativ til permittering.
Forlenget sykepengeperiode der det er gode utsikter til å komme tilbake til samme arbeidsgiver
Enkelte sykdomsforløp vil være av en slik karakter at det ikke er mulig å vende tilbake til arbeidet etter ett år, samtidig som det kan være gode utsikter til å kunne komme tilbake til samme arbeidsgiver på et senere tidspunkt. I slike tilfeller vil det være ønskelig med en lengre sykepengeperiode, for å redusere usikkerheten for den syke. Overgang til arbeidsavklaringspenger har administrative kostnader, og det kan svekke mulighetene for å komme tilbake i jobb. Det er også en fare for at den syke kan miste kontakten med sin nåværende arbeidsgiver. Det er ikke noen automatikk i at arbeidsforholdet opphører ved overgang til arbeidsavklaringspenger, men det særskilte oppsigelsesvernet ved sykdom opphører etter ett år etter dagens regler.
For å unngå at syke arbeidstakere kommer over på en ny trygdeordning i løpet av et behandlingsforløp, foreslår ekspertgruppen å forlenge sykepengeperioden med maksimalt ett år der det er gode utsikter til å komme tilbake til samme arbeidsgiver. I denne perioden foreslås det ikke arbeidsgiverfinansiering. Det forutsettes at kompensasjonsgraden i en slik forlenget sykmeldingsperiode settes lik kompensasjonsgraden i arbeidsavklaringspenger. Dette forhindrer at økonomiske hensyn skal påvirke beslutningen om arbeidstaker skal fortsette med sykepenger eller gå over til arbeidsavklaringspenger. For å unngå for lang sykefraværsperiode, foreslår vi at den maksimale samlede sykemeldingsperioden begrenses til to år, selv om sykefraværet er gradert.
Det vises til at i Sverige og Danmark kan sykepenger mottas utover 365 dager, se kapittel 5. I Sverige forlenges sykepengeperioden med lavere kompensasjonsgrad dersom den sykmeldte ikke kan utføre noe arbeid på det vanlige arbeidsmarkedet og arbeidsevnen er midlertidig nedsatt. I Danmark kan sykepengeperioden forlenges til 69 uker dersom det er nødvendig for å gjennomføre tiltak for å avklare arbeidsevnen eller til 134 uker dersom den sykmeldte er under legebehandling og det forventes at den sykemeldte vil kunne gjenoppta arbeidet innen 134 uker. For sykmeldte med en alvorlig og livstruende sykdom er det ingen tidsbegrensning på sykepengeperioden.
Siden kravet i sykepengeordningen er minst 20 prosent nedsatt inntektsevne, mens arbeidsavklaringspenger som hovedregel krever minst 50 prosent nedsatt arbeidsevne, vil forslaget innebære at det blir mulig for sykmeldte å fortsette lenger med lav sykmeldingsgrad. Dette kan gi en mer gradvis retur til arbeidet.
Lavere krav til redusert arbeidsevne ved overgang fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger
Kravet i sykepengeordningen er som nevnt minst 20 prosent nedsatt inntektsevne for å få rett til stønad, mens det for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd som hovedregel kreves nedsettelse på minst 50 prosent for å komme inn i ordningene. I uføretrygden er det unntak fra kravet om at inntektsevnen skal være nedsatt med minst halvparten for personer som har overgang fra arbeidsavklaringspenger. Da er kravet 40 prosent nedsatt inntektsevne.12
Et lavt krav til hvor mye inntektsevnen må være nedsatt åpner for at flere kan kombinere deltidsarbeid med en gradert eller avkortet ytelse. Et argument mot slike lave inngangskrav er at det kan bli for attraktivt med en mindre reduksjon i arbeidstiden uten å gå vesentlig ned i samlet inntekt.
Samtidig kan kravet om 50 prosent nedsatt arbeidsevne være for strengt for de som prøver å komme tilbake til arbeid fra langvarig sykdom. Særlig kan dette gjelde for personer som har hatt gradert sykmelding og arbeidet mer enn 50 prosent i sykmeldingsperioden. Vi foreslår derfor at inngangskravet til arbeidsavklaringspenger senkes fra 50 til 40 prosent redusert arbeidsevne for de som kommer fra sykepenger. Det svarer til inngangskravet til uføretrygd for de som kommer fra arbeidsavklaringspenger.
| 