Selv om sysselsettingen blant eldre har økt mye de siste årene, faller sysselsettingen forholdsvis raskt med alderen etter fylte 60 år. Med stigende levealder er det behov for at flere blir værende i arbeid. Det er derfor viktig med tiltak og endringer i regelverk som kan motvirke frafall fra arbeidslivet og innstrømming til helserelaterte trygdeordninger. Ekspertgruppen foreslår ulike tiltak som kan øke sysselsettingen blant eldre.
Økt sysselsetting for senior/eldre arbeidstakere
Innsatsen for å øke sysselsettingen for seniorer og eldre arbeidstakere bør forsterkes, blant annet gjennom økt satsing på kompetanseutvikling for voksne arbeidstakere.
Seniorgoder som innebærer økte timelønnskostnader for eldre arbeidstakere bør vurderes avviklet. Derimot kan det være behov for å videreføre ordninger som gir mulighet til å tilpasse arbeidstid til belastninger i arbeidet.
Aldersgrensen i arbeidsmiljøloven bør settes til 70 år. I så fall kan bedriftsinterne aldersgrenser fjernes, unntatt i de særskilte tilfellene hvor det er gjort unntak i loven.
Partene i arbeidslivet bør arbeide for å finne måter der arbeidstakere kan jobbe lenger enn den øvre aldersgrensen, med justerte lønns- og arbeidsvilkår, slik at både arbeidstaker og arbeidsgiver er tjent med dette.
Alle særaldersgrenser bør gjennomgås og fortrinnsvis avvikles med sikte på å oppmuntre til fortsatt arbeid.
I den grad det fortsatt vil være behov for særaldersgrenser, bør disse være knyttet til hvilke funksjoner og arbeidsoppgaver arbeidstakerne kan utføre.
I en del tilfeller vil særaldersgrensene være unødvendige på grunn av mulighet for overgang til annet arbeid i samme etat eller annet arbeid utenfor etaten.
Særaldersgrenser som har begrunnelse i yrkesspesifikke belastninger som gjør det særlig krevende å bli værende i yrket i høy alder, bør erstattes av forbedrede tjenestepensjonsordninger for disse yrkene.
Det bør være overgangsregler som ivaretar rettighetene til arbeidstakere som naturlig har kunnet regnet med å gå av ved særaldersgrensen. Nyansatte arbeidstakere og arbeidstakere med lang tid til særaldersgrensen må omfattes av det nye regelverket.
Del VI
Økonomiske og administrative konsekvenser
Økonomiske og administrative konsekvenser
I dette kapitlet vurderes økonomiske og administrative konsekvenser av ekspertgruppens forslag. Noen av forslagene innebærer større endringer, mens andre er mindre enkeltstående forslag. Et overordnet mål for mange av tiltakene er å motvirke overgang til passivitet eller til langvarige helserelaterte ytelser for personer som har mulighet til å være i arbeid. Tiltakene skal bidra til at flere inkluderes i arbeidslivet og at flere får beholde arbeidet. Virksomhetene skal også lettere få tak i arbeidskraft, og få bedre muligheter til å holde på arbeidskraften. Det vil fremme effektiv ressursbruk og sikre finansiering av velferdsordningene.
Hensikten med forslagene knyttet til inntektssikring er først og fremst at de skal bedre insentivene og mulighetene til å arbeide. Samtidig vil forslagene gi betydelige innsparinger i offentlige budsjetter. Innsparinger kan brukes på økte tiltak på andre områder som ekspertgruppen foreslår, både for å styrke den enkeltes arbeidsevne gjennom kvalifisering, økt oppfølging og arbeidsrettede tiltak, og ved tiltak rettet mot arbeidsgivere for å øke etterspørselen etter arbeidskraft. Noen av forslagene vil gi økte administrative kostnader
I mandatet står det at ekspertgruppen skal foreslå tiltak som kan bidra til at flere kommer i arbeid, at flere får utnyttet sin arbeidsevne, og at færre får unødig langvarige stønadsforløp eller faller utenfor arbeidslivet på en varig stønad. Ekspertgruppen har foreslått en rekke tiltak i denne utredningen. I kapittel 6 til 9 diskuteres tiltak som gjelder inntektssikringsordningene, og som påvirker den enkeltes insentiver og muligheter til å være i arbeid. I kapittel 10 og 11 diskuteres tiltak for å styrke den enkeltes arbeidsevne gjennom kvalifiserende og arbeidsrettede tiltak, oppfølging gjennom helserelaterte forløp mv. I kapittel 12 diskuteres tiltak for å styrke etterspørselen etter arbeidskraft, og i kapittel 13 drøftes noen tiltak og endringer i regelverk for å bidra til at flere eldre står i jobb. De generelle konsekvensene av forslagene er drøftet løpende i rapporten.
I dette kapitlet vurderes økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene. Avsnitt 14.1 har noen overordnede vurderinger. Avsnitt 14.2 omtaler forslag knyttet til inntektssikringsordningene, avsnitt 14.3 vurderer forslag for å styrke den enkeltes arbeidsevne og avsnitt 14.4 omtaler forslag for å styrke etterspørselen etter arbeidskraft og øke sysselsettingen blant eldre.
Overordnede vurderinger
Ekspertgruppen er første del av et sysselsettingsutvalg i to faser. I fase to skal vi sammen med partene i arbeidslivet fortsette arbeidet med utgangspunkt i våre forslag og eventuelle ytterligere forslag som fremmes i fase to.
Noen av ekspertgruppens forslag innebærer større strukturelle endringer, mens andre er mindre enkeltstående forslag. Felles for forslagene er at de skal bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte og øke sysselsettingen. Et overordnet mål for mange av tiltakene er å motvirke overgang til passivitet eller til langvarige helserelaterte ytelser for personer som har mulighet til å være i arbeid. Det vil kreve innsats fra den enkelte, arbeidsgiveren og fra NAV, og i mange sammenhenger også samarbeid med helse- og utdanningsmyndigheter, integreringsansvarlige i kommuner mv. Tiltakene skal bidra til at flere inkluderes i arbeidslivet og at flere får beholde arbeidet. Virksomhetene skal også lettere få tak i arbeidskraft, og få bedre muligheter til å holde på arbeidskraften. Det vil også fremme effektiv ressursbruk og sikre finansiering av velferdsordningene.
Der det er gitt konkrete anbefalinger, er økonomiske konsekvenser belyst ved beregninger basert på nærmere forutsetninger. Andre forslag er mer generelt utformet og har som mål å angi retning. I disse tilfellene vil de økonomiske konsekvensene avhenge av nærmere utforming, og hvor omfattende og raskt tiltak blir iverksatt. En nærmere konkretisering, inklusiv vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av de generelle retningsgivende tiltakene, vil være en naturlig del av det videre arbeidet med oppfølgingen av ekspertgruppens rapport.
Kombinasjoner av tiltak
En effektiv strategi for økt sysselsetting avhenger av en god balanse mellom innsats for å øke befolkningens arbeidsevne, styrke de økonomiske insentivene til å jobbe, og øke den enkeltes muligheter i arbeidsmarkedet gjennom økt etterspørsel etter arbeidskraft. Det innebærer at det er behov for flere tiltak som trekker i samme retning. De ulike forslagene bør derfor ses i sammenheng og ikke bli vurdert som alternativer hver for seg.
Hensikten med forslagene knyttet til inntektssikring er først og fremst at de skal bedre insentivene og mulighetene til å arbeide Samtidig vil flere av forslagene også kunne gi betydelige innsparinger i offentlige budsjetter. Disse innsparingene kan brukes på økt innsats på andre områder som ekspertgruppen foreslår, både for å styrke den enkeltes arbeidsevne gjennom kvalifisering, økt oppfølging og arbeidsrettede tiltak, og tiltak rettet mot arbeidsgivere for å øke etterspørselen etter arbeidskraft.
De ulike forslagene til tiltak kan settes sammen til pakker hvor de enkelte elementene understøtter og styrker hverandre. Eksempler på slike pakker kan være:
Justeringer i sykepenger (kapittel 7) gir innsparinger som kan kombineres med økt satsing på oppfølging og aktivisering i sykepengeperioden (kapittel 11). Det legger til rette for at en større del av ressursene brukes til brukeroppfølging og arbeidsrettet innsats.
Endringer i ytelsene for unge (kapittel 6) gir innsparinger som kan kombineres med økt satsing på å aktivisere unge (kapittel 10 og 11). Også det vrir ressursbruken fra passive overføringer til aktiv innsats slik at flere unge kan få tettere og mer tilpasset oppfølging som styrker deres muligheter til å komme i jobb.
Forslag om en arbeidsorientert uføretrygd (kapittel 8) kan gi økt behov for hjelpemidler, transport til arbeidsplassen mv., og økt innsats for tilrettelegging på arbeidsplassen, funksjonsassistenter mv. (kapittel 11 og 12).
Forslag om at partene i arbeidslivet bør utvikle ordninger som gjør det lettere for arbeidstakere å jobbe lenger enn aldersgrensene, med justerte lønns- og arbeidsvilkår (kapittel 12), kan kombineres med generell satsing på etter- og videreutdanning for at flere kan opprettholde og fornye sin kompetanse gjennom yrkeskarrieren (kapittel 10).
Samlet gir disse forslagene etter vår vurdering en rimelig balanse mellom bedre insentiver som styrker den enkeltes motivasjon for å jobbe, aktiv politikk for å styrke befolkningens arbeidsevne, kompetanse og produktivitet, og økte muligheter i arbeidsmarkedet som følge av økt etterspørsel etter arbeidskraft.
Behov for forsøk og evalueringer
Det er ikke mulig å gi et godt anslag på hvor mange flere som kommer i arbeid som følge av ekspertgruppens samlede forslag. Gevinster i form av økt skatt eller reduserte trygdeutbetalinger ved høyere sysselsetting er derfor heller ikke beregnet. Dels må flere av forslagene konkretiseres nærmere før det kan vurderes. Men dels er også virkningene av mange forslag usikre. For noen av tiltakene foreslår vi å gå skrittvis fram, og gjennomføre forsøk eller gradvis innfasing på en slik måte at effekter kan beregnes og tiltakene kan justeres etter hvert som man høster erfaringer.
Forsøk og evalueringer for å finne effekter bør være en naturlig del av politikkutviklingen på arbeids- og velferdsområdet, og være en del av oppfølgingen av forslag i denne utredningen. Det vil generelt styrke beslutningsgrunnlaget for politikkendringer.
|
