Forslagene i kapitlene 6–9 angir noen prinsipper for endring. I de fleste av forslagene er det også foreslått en konkretisering som legges til grunn for beregning av de økonomiske konsekvensene. I noen tilfeller er forslagene ikke så konkret utformet, og her er det skissert beregningstekniske eksempler på en mulig innretning.
Det må understrekes at tallene er usikre. Beregningene er anslag og illustrasjoner, og resultatene avhenger av de forutsetningene som legges til grunn. Beregningene viser direkte bruttoeffekter på trygdeutgiftene, der ikke annet framgår. Det er ikke beregnet andre økonomiske effekter som følge av økning i sysselsettingen med tilhørende økte skatteinntekter, eller økte utgifter til andre offentlige ytelser. Beregningene er gjort med bistand fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Aldersdifferensiert minsteytelse i arbeidsavklaringspenger
I avsnitt 6.3 foreslår ekspertgruppen at minsteytelsen i arbeidsavklaringspenger reduseres for personer under 25 år. Det foreslås videre at minsteytelsen innenfor denne aldersgruppen skal være lavest for de yngste, og at det differensieres mellom hjemmeboende og borteboende for de eldste. Endringen skal gjelde nye tilfeller.
Med utgangspunkt i dette forslaget, skisserer ekspertgruppen også en egnet ordning. Denne ordningen innebærer en tredeling av den aktuelle aldersgruppen:
For unge under 20 år legges det til grunn en minsteytelse på 3/4 G, som omtrent tilsvarer statlige veiledende retningslinjer for økonomisk sosialhjelp til grunnleggende behov.
For aldersgruppen 20–22 år legges det til grunn en minsteytelse på 2/3 av 2 G, dvs. samme nivå som kvalifiserings- og introduksjonsstønaden for unge under 25 år.
For aldergruppen 23–24 år gjøres det et skille mellom hjemme- og borteboende. Hjemmeboende får en minsteytelse på 2/3 av 2 G. Borteboende får 2 G, som er samme minsteytelse som gjelder for de øvrige, eldre mottakerne av arbeidsavklaringspenger.
Siden endringen kun skal gjelde nye mottakere, vil den fulle økonomiske virkningen inntreffe først etter noen år, når alle mottakere under 25 år er omfattet av regelverket for redusert minsteytelse. Utgangspunktet for beregningene er mottakere av arbeidsavklaringspenger i februar 2018. Basert på anslag for antall mottakere i 2019 er det i beregningen lagt til grunn om lag 1 000 personer i gruppen under 20 år og om lag 7 600 personer til sammen i gruppen 20–22 år og hjemmeboende 23–24 år. I forhold til dagens nivå blir satsen for minsteytelse redusert med om lag 120 000 kroner for den yngste gruppen, og med om lag 65 000 kroner for de to andre gruppene.
Fullt innfaset er forslaget anslått å gi en årlig innsparing i utbetalt ytelse på i underkant av 600 mill. kroner (2019-kroner). Det er da ikke tatt hensyn til mulige endringer i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som følge av forslaget. Beregningen baserer seg på at ung ufør-tillegget for mottakere av arbeidsavklaringspenger på forhånd er avviklet (se eget forslag nedenfor). Det innebærer at beregningene har lagt til grunn en minsteytelse på 2 G for samtlige mottakere før endring.
Forslaget vil kunne føre til at flere vil motta økonomisk sosialhjelp og bostøtte. De økonomiske konsekvensene for kommunene må utredes nærmere.
Forslaget innebærer at NAV må kontrollere om mottakeren er hjemmeboende eller ikke, på lignende måte som for studiestøtte i dag. Dette vil kunne medføre økte administrative kostnader. I dag fastsettes grunnlaget for arbeidsavklaringspenger i de fleste sakene automatisk. Ved innføring av en differensiering ut fra brukers bosituasjon, antas det at fastsettelsen av bosituasjonen kan automatiseres med utgangspunkt i objektive kriterier som er tilgjengelige i registre.
Oppheve ung ufør-tillegget for mottakere av arbeidsavklaringspenger
I avsnitt 6.3 foreslår vi å oppheve ung ufør-tillegget for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette tillegget til minsteytelsen utgjør 0,44 G, som i gjennomsnitt for 2018 tilsvarte om lag 42 000 kroner.
Det legges til grunn at endringen kun skal gjelde nye mottakere, og at den fulle økonomiske virkningen av en slik endring dermed først inntreffer når alle mottakere er omfattet av endringen. I februar 2018 var det om lag 3 500 mottakere som hadde ung uføretillegg samtidig som de mottok arbeidsavklaringspenger. I tillegg indikerer data fra tidligere år at nesten like mange blir tilkjent og får utbetalt tillegget først etter at de har gått over på uføretrygd, og dette er tatt hensyn til i beregningene.
Justert med anslag for redusert antall mottakere av arbeidsavklaringspenger i 2019, er det i beregningen lagt til grunn at endringen samlet vil omfatte om lag 6 000 mottakere.
Fullt innfaset er forslaget anslått å gi en samlet årlig besparelse på om lag 250 mill. kroner (2019-kroner). Det er da ikke tatt hensyn til mulige endringer i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som følge av forslaget.
Ung ufør-tillegget for mottakere av arbeidsavklaringspenger er en utfordrende bestemmelse å praktisere for NAV. Bestemmelsen innebærer at det må vurderes om en mottaker har varig sykdom som påvirker arbeidsevnen. Ofte er dette noe som vil bli avklart i perioden mottakeren får arbeidsavklaringspenger. Arbeidet som må gjøres i hver enkelt sak i forbindelse med vurderingen av ung ufør-bestemmelsen, er ofte ressurskrevende. En oppheving av ung ufør-tillegget for mottakere av arbeidsavklaringspenger vil derfor være en vesentlig forenkling for NAVs saksbehandling. Samtidig blir regelverket mer konsistent og enklere å praktisere.
Avgrense inngangen til arbeidsavklaringspenger for unge
I avsnitt 6.4 foreslås det å avgrense inngangen til arbeidsavklaringspenger for personer under 30 år som ikke kommer fra maksimal sykepengeperiode og som ikke har opparbeidet et beregningsgrunnlag for arbeidsavklaringspenger på minst 1,5 G. For denne gruppen foreslås det et krav om at arbeidsevnen må være nedsatt av helsemessige årsaker en viss periode før arbeidsavklaringspenger kan innvilges.
Den fulle økonomiske virkningen av en slik endring vil inntreffe først etter noen år. De økonomiske konsekvensene avhenger av hvordan kravet om forutgående nedsatt arbeidsevne utformes. Beregningsmessig er det her lagt til grunn en forutgående periode på tolv måneder hvor man må ha hatt minimum 50 prosent nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte, tilsvarende det kravet som tidligere gjaldt for rehabiliteringspenger.
Om lag 45 prosent av nye mottakere under 30 år som ikke kommer fra maksimaltid på sykepenger, vil bli berørt av endringen. Antallet berørte nye mottakere er anslått til om lag 1 250 personer i 2019.
Kostnadsberegningene er avhengige av hvordan endringen vil påvirke de som berøres. Dette er vanskelig å anslå. Tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger kan bli redusert som følge av at helsen i mellomtiden forbedres eller at alternative løsninger blir valgt i venteperioden. Den gjennomsnittlige varigheten på arbeidsavklaringspenger for de som kommer inn på ordningen etter venteperioden, kan bli redusert som følge av at flere har fått sin medisinske situasjon forbedret gjennom behandling og tiltak. Virkningen vil avhenge av om de berørte får en egnet alternativ oppfølging i venteperioden, slik at færrest mulig kommer i en situasjon der de kun får forskjøvet oppstarten på arbeidsavklaringspenger uten at varigheten reduseres.
Som en illustrasjon på hva innsparingen kan bli, er det gjort beregninger basert på to ulike forutsetninger:
Dersom halvparten av de som berøres av endringen ikke søker om arbeidsavklaringspenger etter en venteperiode på tolv måneder, er årlig innspart stønad beregnet til om lag 270 mill. kroner når forslaget er fullt innfaset.
Dersom alle som berøres av endringen får innvilget stønaden etter en venteperiode på tolv måneder, men at deres gjennomsnittlige periode med arbeidsavklaringspenger reduseres med tolv måneder, er årlig innspart stønad beregnet til om lag 250 mill. kroner når forslaget er fullt innfaset.
I beregningene er det lagt til grunn at minsteytelsen er 2 G, dvs. uten de endringene i minsteytelse for unge som foreslås ovenfor, og en gjennomsnittlig varighet på noe over to år.
Flertallet i denne gruppen vil ikke ha egne midler til livsopphold. Strengere inngangsvilkår vil trolig medføre økning i mottak av andre ytelser som for eksempel tiltakspenger, kvalifiseringsstønad eller økonomisk sosialhjelp. Noe av siktemålet med dette forslaget er økt bruk av kvalifiseringsprogrammet eller andre egnede tiltak. Det vil medføre økte utgifter for kommunene til ytelser og tiltak, men omfanget er vanskelig å anslå og må utredes nærmere.
Innføring av en ny særbestemmelse vil gjøre regelverket noe mer komplisert, og vil dermed kunne medføre økte administrative kostnader. Når flere personer kommer inn på kommunale ordninger som en konsekvens av forslaget, vil det også ha administrative konsekvenser for kommunene.
Endringer i sykepengeordningen
I avsnittene 7.2 og 7.3 foreslås det flere endringer i sykepengeordningens innretting som berører både arbeidsgivers finansieringsansvar og kompensasjonsgrad i løpet av sykepengeperioden. Formålet er at ordningen skal gi insentiver til økt bruk av gradering og å redusere varigheten av fravær. Ekspertgruppen legger til grunn at en omlegging av arbeidsgivers finansieringsansvar skal skje på en måte som er kostnadsnøytral for den samlede arbeidsgiverbetalingen i ordningen.
Hovedelementene i våre forslag er oppsummert i avsnitt 7.6. De enkelte elementene kan gjennomføres uavhengig av hverandre. Vi mener likevel at forslagene bør ses som en helhetlig modell. De sentrale elementene i vårt forslag er som følger:
Maksimal sykmeldingsperiode settes til tolv fulltids fraværsmåneder. Ved gradert sykmelding settes det en øvre grense for varigheten på 18 måneder.
Kompensasjonsgraden reduseres fra 100 til 80 prosent etter seks fulltids fraværsmåneder. Uansett sykmeldingsgrad kan perioden med 100 prosent kompensasjon maksimalt vare i tolv måneder.
Den innledende arbeidsgiverperioden for finansiering reduseres fra 16 til 7 dager.
Fra 8. fraværsdag dekker arbeidsgiver 10 prosent av sykepengene opp til 50 prosent av fulle sykepenger, og en noe høyere andel ut over dette.
Ved beregningen av de økonomiske virkningene for arbeidsgivere og for folketrygden, er det lagt til grunn at forslaget vil bidra til mer bruk av gradering og redusert sykefravær.
Som effekt av en reduksjon i kompensasjonsgrad etter seks fulltids fraværsmåneder, antas det at sykefraværet reduseres med 0,5 prosent for hver 1 prosent reduksjon i kompensasjonsgraden. Dette anslaget er basert på en kunnskapsoppsummering laget for utvalget (Palme og Persson 2019). Basert på Markussen og Røed (2018) antas det at den foreslåtte modellen også vil gi en effekt tilsvarende at 20 prosent av de tilfellene som er ugraderte etter fire ukers fravær får 50 prosent gradering, og at disse fraværene som følge av dette i tillegg forkortes med gjennomsnittlig 47 dager. Disse forutsetningene er usikre.
Beregningene indikerer da at den høyere arbeidsgiverandelen for sykmeldingsgrad ut over 50 prosent må være på om lag 25 prosent for at dette eksemplet skal være kostnadsnøytralt for arbeidsgivernes samlede utbetaling av sykepenger. Det er da ikke tatt hensyn til at mange arbeidsgivere betaler lønn under sykdom i tillegg til folketrygdens ytelser, noe som innebærer en innsparing når sykefraværet går ned. Det er på den annen side heller ikke tatt hensyn til at arbeidsgivere som følge av sterkere insentiver til å redusere langtidsfraværet vil bruke mer ressurser på oppfølging, forebygging, tilrettelegging mv.
Basert på beregningene over gir dette en årlig innsparing i utgiftene til sykepenger under folketrygden på om lag fem mrd. kroner. Forutsetningene om atferdsendringer i form av økt bruk av gradering med medfølgende forkorting av fraværsperioden, og effekten på sykefraværet av reduksjon i kompensasjonsgraden, er samlet beregnet å gi en nedgang i antall sykefraværsdagsverk på om lag seks prosent.
I tillegg kan forslaget påvirke utgifter for andre ordninger, for eksempel arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, og gi økt tilbakevending til jobb. Dette er ikke tallfestet. Eksempelvis kan det forventes at en økning i maksimalperioden til inntil 18 måneder ved gradert fravær, kan gi redusert tilstrømming til arbeidsavklaringspenger. Dersom endret kompensasjonsgrad medfører at færre går ut hele sykepengeperioden, viser erfaringer fra for eksempel Hedmarksmodellen, at man kan forvente en reduksjon i overgangen til arbeidsavklaringspenger.
En slik endring vil kunne gi økte administrative kostnader både for forvaltningen og arbeidsgivere. Regelverket blir mer komplisert og dermed også mer ressurskrevende å forvalte både for NAV og arbeidsgivere. For eksempel vil en maksimal varighet som avhenger av sykmeldingsgrad medføre at maksimaldato for sykmeldinger i utgangspunktet må re-beregnes når sykmeldingsgraden endres. En mer komplisert ordning vil også øke behovet for informasjon og veiledning til arbeidsgivere og arbeidstakere. På den annen side vil denne informasjonen kunne styrke effekten av ordningen på sykefraværet.
Ekspertgruppen er klar over at forslaget innebærer noen praktiske og administrative utfordringer som vil måtte løses, blant annet knyttet til at en del arbeidstakere har flere arbeidsgivere.
I kapittel 7 er det i tillegg noen forslag som vi ikke har funnet grunnlag for å tallfeste virkningene av:
I forslaget om å forlenge sykeperioden til maksimalt to år der det er gode utsikter til å komme tilbake til samme arbeidsgiver, er det forutsatt at kompensasjonsgraden settes lik kompensasjonsgraden i arbeidsavklaringspenger. Det antas på den bakgrunn at økte utgifter til sykepenger i denne perioden i hovedsak motsvares av reduserte utgifter til arbeidsavklaringspenger.
Vi har ikke statistikk for hvor mange som vil bli omfattet av forslaget om at sykmeldte uten arbeidsgiver skal få en ytelse på samme nivå som de ville fått uten å være sykmeldte. Forslaget vil gi en viss innsparing ved at noen får en lavere ytelse, men det er ikke grunn til å tro at det samlet vil utgjøre store beløp.
Forslaget om å senke inngangskravet til arbeidsavklaringspenger for de som kommer fra sykepenger fra 50 til 40 prosent redusert arbeidsevne, har som hensikt å bidra til at flere utnytter mer av sin arbeidsevne i sykepengeperioden. Dette vil bidra til mer gradering, og dermed reduserte sykepengeutbetalinger. Samtidig vil det kunne bidra til at noen flere oppfyller inngangskravet til arbeidsavklaringspenger. Det er vanskelig å vurdere hvor sterke disse effektene vil være.
Det forutsettes at endringene i størst mulig utstrekning innføres med digitale løsninger. Forslaget forutsetter elektronisk utveksling av opplysninger mellom NAV og arbeidsgivere ut over det som er mulig med dagens løsninger. Ekspertgruppen forventer at dette vil bli løst gjennom pågående systemutvikling i NAV.
En arbeidsorientert uføretrygd
I kapittel 8 foreslår ekspertgruppen en omlegging til en arbeidsorientert uføretrygd. Det er vanskelig å finne et godt empirisk grunnlag for å anslå effekten av forslaget om en arbeidsorientert uføretrygd på sysselsetting og offentlige budsjetter. Vårt forslag har imidlertid en del likhetstrekk med den danske fleksjobbordningen, så det er relevant å se på erfaringene med denne.
Danmark har to uføreordninger for personer med langvarig nedsatt arbeidsevne. Førtidspensjon innvilges til personer uten restarbeidsevne, mens uføre som kan arbeide deltid og/eller med nedsatt produktivitet, blir klarert for fleksjobb. I 2018 ble 43 prosent av nye mottakere av uføreytelser klarert for fleksjobb. Andelen er 54 prosent i aldersgruppen 20–29 år. Av gruppen som blir klarert for fleksjobb, er 66 prosent i arbeid innen ett år og 83 prosent i arbeid innen to år. Det innebærer at om lag 35 prosent av alle nye mottakere av uføreytelser er i arbeid i en fleksjobb innen to år. For aldersgruppen 20–29 år er andelen i arbeid i en fleksjobb 43 prosent. Personer i fleksjobb mottar en fleksjobbytelse som avkortes mot arbeidsinntekt. Fleksjobbytelsen graderes ikke. Gjennomsnittlig effektiv arbeidstid for personer i fleksjobb er tolv timer per uke, noe som tilsvarer om lag en tredels stilling. De som klareres for fleksjobb uten å komme i arbeid, mottar en noe lavere ledighetsytelse.
I vårt forslag er et av hovedformålene å øke andelen som får innvilget gradert uføretrygd. Følgende regneeksempel kan illustrere budsjetteffekten på lang sikt ved en økning i andelen med gradert uføretrygd.
Antall mottakere av uføretrygd var 339 245 i 2018, mens andelen uføremottakere med et arbeidsforhold var 17,9 prosent26, om lag 61 000 personer. Dersom andelen uføre i arbeid øker til 50 prosent, dvs. med 32,1 prosentpoeng, vil det tilsvare ytterligere 109 000 personer. Basert på danske erfaringer legger vi til grunn at gjennomsnittlig effektiv restarbeidsevne i denne gruppen er om lag en tredel av en fulltidsstilling. Som følge av dette legger vi til grunn at gjennomsnittlig uføregrad i denne gruppen reduseres fra 100 til 65 prosent. Dette vil gi en langsiktig årlig innsparing i folketrygden på om lag 10,9 mrd. kroner. Økt sysselsetting vil i tillegg gi økte skatteinntekter og økt verdiskaping.
Et annet mål med å innføre arbeidsorientert uføretrygd er å redusere tilstrømmingen til uføretrygd, blant annet fordi krav om arbeid og aktivitet vil kunne gjøre ordningen mindre attraktiv. Dersom antallet mottakere reduseres med for eksempel 10 prosent som følge av lavere tilstrømming over tid, vil utgiftene isolert sett årlig reduseres med 9,7 mrd. kroner.
Samlet gir denne illustrasjonen en årlig innsparing som følge av redusert tilstrømming og økt gradering på om lag 17,2 mrd. kroner. På grunn av dobbelttelling er den samlede innsparingen lavere enn summen av de isolerte innsparingene av redusert tilstrømming og økt gradering.
Ekspertgruppen foreslår at ordningen fases inn for nye mottakere som er 30 år eller yngre. Aldersgruppen vil utvides med ett år for hvert år i innfasingen. Innsparingen blir derfor betydelig lavere de første årene. Personer i alderen 18–19 år som får innvilget uføretrygd, har som regel alvorlige sykdommer eller funksjonshemminger. Erfaringer fra Danmark viser at det er svært få 18–19 åringer som blir klarert for fleksjobb. Av beregningstekniske årsaker holdes denne gruppen utenom beregningene av mulige innsparinger ved innfasing av forslaget.
I 2018 var det 3 510 nye mottakere av uføretrygd i alderen 20 til 29 år. Om lag 10 prosent av uføre i denne aldersgruppen har et arbeidsforhold. Dersom andelen i arbeid økte til 50 prosent vil det være en økning på 1 400 personer. Dersom vi basert på danske erfaringer legger til grunn at denne gruppen vil få innvilget en uføregrad på 65 prosent, vil det gi en innsparing på om lag 140 mill. kroner. Basert på erfaringene fra Danmark er det grunn til å tro at det vil ta noe tid før personer som får innvilget arbeidsorientert uføretrygd, finner seg et arbeid. Ekspertgruppen foreslår at personer som får innvilget arbeidsorientert uføretrygd uten arbeid, skal motta en form for inntektssikring mens de er aktive arbeidssøkere. I likhet med den gradvise innfasingen per kohort vil dette også bidra til at innsparingen det første året vil være lavere enn helårseffekten.
Ordningen skal etter forslaget også prøves ut for nye søkere til uføretrygd, uavhengig av alder, som på grunn av helseproblemer har redusert arbeidsevne i sitt opprinnelige yrke, men der søkeren likevel ikke vurderes å ha bedre arbeidsevne i andre yrker. Som en frivillig og avgrenset ordning skal den etter forslaget også prøves ut for personer som allerede har uførevedtak under den nåværende trygdeordningen. Korttidseffekten for disse to gruppene er ikke tallfestet her.
Arbeidsorientert uføretrygd vil videre kreve oppfølging av en gruppe uføre som i dag får liten oppfølging fra NAV. En veileder i NAV hadde i 2017 i gjennomsnitt 90 brukere å følge opp. Personer som får innvilget arbeidsorientert uføretrygd vil trolig ha behov for tettere oppfølging. Fastsetting av produktivitet vil kunne være ressurskrevende. Det kan også bli behov for at NAV må bistå i å framskaffe jobber for denne gruppen, noe som også vil kreve ressurser. Dersom vi legger til grunn 45 brukere per veileder og en årsverkskostnad på 700 000 kroner, vil 100 000 personer med arbeidsorientert uføretrygd gi administrative årlige merkostnader på om lag 1 560 mill. kroner. Hvis om lag 1000 personer får innvilget arbeidsorientert uføretrygd det første året av innfasingen, vil det gi administrative årlige merkostnader på om lag 15,6 mill. kroner. Forslaget vil også kunne ha andre administrative kostnader for NAV, for eksempel knyttet til å utvikle arbeidsevnevurderingene til den nye ordningen.
Implementeringen av en arbeidsorientert uføretrygd reiser noen praktiske, avtalemessige, og legale spørsmål som utvalget ikke har kunnet gå tilstrekkelig dypt inn i. En innfasing av forslaget fordrer derfor ytterligere utredninger og også drøfting med arbeidslivets parter.
Erstatte fribeløp med reduksjon i avkortingen over et lengre inntektsintervall
I avsnitt 9.1 foreslår ekspertgruppen en ny ordning til erstatning for dagens fribeløp ved avkorting av uføretrygd og overgangsstønad mot inntekt. Det foreslås at fribeløpet på 0,4 G erstattes med en reduksjon i avkortningen over et lengre intervall, for eksempel ved at bare halvparten av arbeidsinntekt opp til 1 G legges til grunn for avkorting.
En innføring av redusert avkorting som i det skisserte eksemplet, er beregnet å gi en årlig innsparing i utbetalt uføretrygd på om lag 276 mill. kroner (2019-kroner). Grunnlaget for beregningene er uføretrygdede i desember 2017 som hadde mottatt stønaden gjennom hele året. Beregningene baserer seg på inntektsopplysninger for mottakere med 100 prosent uføregrad (om lag 84 prosent av hele utvalget), og bygger på at endringer i avkortingen vil være den samme for personer med lavere uføregrad. Det skisserte eksemplet vil få effekt for samtlige mottakere som i løpet av året har en inntekt ved siden av uføretrygden. Basert på anslag for antall mottakere i 2019, er en slik endring anslått å omfatte om lag 75 000 personer. I gjennomsnitt vil de få en reduksjon i utbetalt stønad på om lag 3 700 kroner per år (2019-kroner). Alle berørte med en inntekt under 0,8 G vil med en slik endring få redusert uføretrygd. Dette gjelder om lag 83 prosent av de berørte, som vil få en reduksjon i utbetalt stønad på om lag 5 500 kroner per år i gjennomsnitt. De øvrige om lag 17 prosent av de berørte, med en inntekt over 0,8 G, vil få økt sin utbetalte stønad med gjennomsnittlig om lag 5 100 kroner per år.
Denne endringen vil samlet sett medføre en innsparing på grunn av den store andelen berørte som har en inntekt under 0,8 G, og som dermed får redusert uføretrygd. Beregningen tar ikke høyde for atferdsendringer og tilpasninger av inntekter ved innføringen av en slik endring i regelverket.
Fribeløpet i overgangsstønaden er på 0,5 G. Dersom fribeløpet erstattes ved at bare halvparten av arbeidsinntekt opp til 1 G gir avkorting, som i det skisserte eksemplet, er det beregnet til å gi en årlig reduksjon i samlet utbetalt stønad på om lag 3,5 mill. kroner (2019-kroner). Det er tatt utgangspunkt i statistikk over enslige forsørgere i juni 2018 og opplysninger om forventet inntekt i 2018 blant mottakerne. Basert på anslag for antall mottakere i 2020, er endringen anslått å omfatte om lag 500 personer. I gjennomsnitt vil de få en reduksjon i utbetalt stønad på om lag 7 000 kroner per år (2019-kroner).
Beregningen tar ikke høyde for atferdsendringer og tilpasninger av inntekter ved innføringen av en slik endring i regelverket. Det forutsettes at endringen i regelverket kan automatiseres, slik at utviklingskostnad for å implementere endringen vil være den viktigste administrative konsekvensen.
Avkorting av ytelse mot arbeidsinntekt for uføre med minsteytelse
I avsnitt 9.1 foreslås det en økning av nivået for minste inntekt før uførhet (IFU) som legges til grunn ved beregning av avkorting mot inntekt over fribeløpet. Forslaget vil redusere den maksimale avkortingssatsen for uføre med minsteytelse. Ved utgangen av 2018 hadde om lag 77 000 uføre en minsteytelse og nær halvparten av disse hadde fastsatt en minste IFU.
Det foreslås at IFU heves fra 3,5 G til 3,75 G for enslige, og fra 3,3 G til 3,45 G for gifte og samboende. Dette vil innebære at det blir noe mer lønnsomt for denne gruppen å kombinere trygd og arbeid, ved at den maksimale avkortingen av uføretrygd mot arbeidsinntekt reduseres fra henholdsvis 71 og 69 prosent, til 66 prosent. Som en illustrasjon vil en enslig 100 prosent ufør med en arbeidsinntekt lik 20 prosent av dagens minste-IFU, dvs. en inntekt på 0,7 G, få økt sin uføretrygd med 1450 kroner per år som følge av forslaget. Endringen er beregnet å gi en årlig merutgift i 2020 på om lag 5 mill. kroner (2019-kroner).
Innføre tak på beregningsgrunnlaget for redusert inntektsevne i uføretrygd
I avsnitt 9.2 foreslås det å innføre et tak på inntekt før uførhet (IFU) på 8 G som grunnlag for å beregne størrelsen på redusert inntektsevne. Med utgangspunkt i anslag for 2019 vil endringen berøre om lag 2 900 personer, og gi en innsparing i utbetalt uføretrygd på om lag 65 mill. kroner per år (2019-kroner). Beregninger viser at 93 prosent av de berørte vil få redusert sin uføretrygd med i gjennomsnitt om lag 12 900 kroner per år, mens for de øvrige vil uføretrygden bortfalle i sin helhet med et gjennomsnitt på om lag 140 000 kroner per år.
Avgrense kontantstøtten
I avsnitt 9.3 foreslås det at retten til kontantstøtte skal avgrenses til å gjelde perioden hvor det er gitt avslag på søknad om barnehageplass for barn som har fylt ett år, men at den praktiske utformingen av et slikt forslag må vurderes nærmere. I beregningene av økonomiske konsekvenser er det lagt til grunn en utforming der den avgrensede kontantstøtten gjelder f.o.m. kalendermåneden etter måneden barnet fyller ett år. Det innebærer at alle barn som er 13 måneder eller eldre vil ha rett på kontantstøtte inntil retten til barnehageplass inntreffer. Barn født i perioden august til og med november måned vil dermed i praksis ikke kunne få kontantstøtte, fordi de vil få rett til barnehageplass fra den måneden de fyller ett år. Barn født i perioden desember til og med juli måned vil kunne få kontantstøtte etter fylte ett år og fram til retten til barnehage inntreffer i august måned. Antall barn som vil kunne få kontantstøtte vil dermed stige fra ett månedskull i januar (de som er født i desember 13 måneder tidligere) til åtte månedskull i august. Fra september til og med desember vil ingen barn kunne få kontantstøtte, fordi alle barn over ett år vil ha rett til barnehageplass.
I beregningen av bruk av kontantstøtte i vårt forslag er det lagt til grunn det faktiske antall barn som både mottok kontantstøtte i perioden fra januar til august 2016 og som er født i perioden desember 2014 til juli 2015. Ved å legge til grunn det faktiske antall barn med kontantstøtte, tas det hensyn til at noen barn får barnehageplass før retten til barnehage inntreffer. Tallene er så justert for anslått vekst i antall barn med kontantstøtte i 2019. Antall barn med rett til kontantstøtte ved vårt forslag er anslått til å være i underkant av 2000 i januar 2019, stigende til om lag 23 000 i august 2019.
Gjeldende sats for full kontantstøtte er på 7 500 kroner per måned. De anslåtte utgiftene ved vårt forslag vil være om lag 800 mill. 2019-kroner per år. Sammenlignet med et budsjettanslag for 2019 ved uendret regelverk, er det anslått en innsparing på om lag 1 mrd. 2019-kroner. Samtidig vil etterspørselen etter barnehageplasser øke. Det er lagt til grunn at en avgrensning av kontantstøtten vil gi økt etterspørsel etter barnehageplasser med om lag 3 400 plasser, noe som vil gi merutgifter på om lag 800 mill. kroner per år i økt rammetilskudd til kommunene. Netto innsparing av forslaget er anslått til å være om lag 200 mill. kroner per år.
Utvide dagpengemottakernes muligheter til å ta utdanning
I avsnitt 9.4 foreslås forsøk med utvidelse av dagpengemottakernes muligheter til å ta grunnskole eller videregående opplæring mot en reduksjon i dagpengene. Økonomiske kostnader knytter seg til trygdeutgifter, eventuell studiestøtte (avhengig av mulighetene for å kombinere dagpenger med studiestøtte) og utgifter til opplæring (driftskostnader). I tillegg kan det komme utgifter knyttet til administrasjon av selve forsøket og evaluering av dette. På sikt vil forslaget kunne gi gevinster ved økt overgang til jobb og økt sysselsetting blant arbeidsledige som følge av de får økt sin kompetanse, noe som reduserer offentlige overføringer og øker skatteinntektene.
Det er vanskelig å beregne konkrete kostnader ved et slikt forsøk, som avhenger av forsøkets omfang og varighet, hvordan de kortsiktige dagpengeperiodene påvirkes og hvor mye sysselsettingen øker på sikt. I NOU (2018: 13) har Livsoppholdsutvalget laget et illustrativt eksempel på kortsiktige kostnader knyttet til et slikt forsøk med 1 300 dagpengemottakere under opplæring årlig, hvor det er forutsatt et en gjennomsnittsperson benytter seg av tilbudet om utdanning i ett år, og i tillegg har tre måneder arbeidssøking før og etter, men ellers ville vært arbeidsledig i ni måneder. Det gir en netto kostnad for det offentlige på omkring 125 000 kroner per deltaker for å dekke livsopphold og 50 000 kroner i driftskostnader (utdanningskostnader). Den årlige totalkostnaden blir da omkring 225 mill. kroner. I tillegg kommer administrative kostnader.
Livsoppholdsutvalget understreker usikkerheten i anslaget og sier at det er vanskelig å anslå de langsiktige sysselsettingseffektene. Det taler for forsøk.
| 